Frida S.

Jeg kan nesten ikke huske sist gang jeg kastet opp, og jeg vet ikke lengre hva jeg puttet i meg forrige gang jeg overspiste. Artikler om slanking har jeg for lengst begynt å bla forbi, og humøret mitt styres ikke ut ifra hva jeg har spist eller ikke spist. Jeg blir ikke trist eller svartsyk når jeg befinner meg i samme rom som mennesker på min alder som er tynnere enn meg - lengselen etter å ha synlige knokler over alt og å være rusa på sult finnes ikke mer. Jeg kjefter ikke på meg selv hver gang jeg sier noe mindre klokt, og følelsen "selvhat" er for tiden ikke å finne i følelsesspekteret mitt. Hodet er ikke lengre fullt av meg selv, jeg bryr meg i større grad om menneskene rundt meg og jeg liker å ta del i sosiale sammenkomster. 

Jeg er ferdig med å sulte og jeg er ferdig med å spy. Jeg er ferdig med å lyve for både meg selv og andre, å stenge meg ute fra omverdenen, skade meg med vilje på forskjellige måter og definitivt ferdig med å kaste bort livet mitt på å være redd for å leve det. Jeg er ferdig i behandling, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg føler meg friskere og gladere enn jeg noen sinne har gjort. 

Bloggen vil jeg aldri slette. Både det jeg selv har skrevet og kommentarene jeg har fått, er ting jeg vil ta med videre i livet. Jeg har fått så mye mer positivt ut av dette enn jeg noen gang har forestilt meg: Mer forståelse, nye bekjentskap, konstruktiv kritikk, støttende ord og, vel, listen er lang, men alt i alt har det resultert i at jeg har fått et mye bedre liv. Jeg skylder veldig mange -langt fler enn bare dere som leser dette nå- en stor takk. Jeg har ikke ord, det har betydd så innmari mye. 

Skal jeg være fornøyd med hvor langt jeg har kommet, eller skuffet over at jeg enda ikke er kvitt bulimien og at jeg lar maten styre følelsene (og omvendt)?

Jeg har ikke så mye å komme med, Frida-hodet er litt kaotisk, men jeg lover: jeg vil og skal bli helt frisk. Anoreksi, bulimi, depresjon, angst, whatever. Jeg vil ha det vekk, jeg vil ikke lenger gå rundt og føle meg like verdiløs som en plastpose. Vil, men likevel: redselen, den overdrevne selvmisnøyen, de tomme grå dagene der jeg ikke en gang forsøker å løfte meg opp, lysten til å skade meg og ødelegge for meg selv... det er der enda og jeg hater det.

Etter forrige innlegg satset jeg kanskje litt for høyt. Innser at jeg tok meg vann over hodet ved å seriøst tro at jeg kunne bli helt fri for diagnoser på 1-2-3. 

Sitter støtt og stadig og leser innleggene mine fra Mars/begynnelsen av April, og drømmer om å komme dit igjen - sånn følelsesmessig, altså. Har kommet frem til at det er de friskeste og beste ukene jeg har hatt så langt, og at det var på den tiden jeg mer enn noen sinne følte at jeg kunne strekke hånden frem til - og nesten kjenne på ''målet frisk''. Som sagt, jeg jobber med saken og har enda ikke gitt opp til tross for at jeg ikke er helt der jeg ønsker at jeg skulle ha vært nå som ferien snart er over, men så er det ikke alltid like lett å skulle hanskes med bulimi og annen styggdom når jeg til tider blir riktig så demotivert og maktesløs når depresjonssløret henger foran øynene på meg. And damn you, anxiety. 

Nå skal jeg i alle fall på ferie og ha det fint, og så lovte jeg både dere og meg selv et oppdateringsinnlegg utpå høsten en gang. Mest fordi jeg hadde håpet jeg sluttet i behandling for spiseforstyrrelsen til den gang, men det ser ut til at jeg fortsetter litt lenger. Det er visst mye krøll og rot som ikke vil slippe til tross for hvor mye jeg jobber for å komme helt i mål. Rørende at det fremdeles er mange av dere som skriver at dere følger med og venter på å høre fra meg. Tusen takk, det varmer like mye som før.

Så nå vet dere det. Frida står i alle fall fremdeles på beina, og ønsker dere en fin sommer videre!

Jeg lovte å komme med innlegg innimellom når jeg hadde noe spesielt å meddele - i dag har jeg det. Jeg håper dette innlegget kan være til hjelp for mange av dere.

Først; en liten oppdatering: Jeg har det bra! Jeg lever i beste velgående, har det fint med herr kjæreste, er langt mer sosial enn før og trener en god del nesten uten tvang inne i bildet. Dagene og nettene med angst og/eller depresjon blir sjeldnere og sjeldnere. Ingen av delene hindrer meg i å leve et normalt liv - stort sett. I tillegg er jeg over én måned skadefri. Hurra for det!  

Så kanskje du spør: er Frida i ferd med å bli helt frisk?
Eller klarte du å legge to og to sammen da du leste overskriften?

Det har seg nemlig slik at den kom snikende innpå meg. Bulimien. Overspisingen og oppkasten.  Det begynte i det små, men plutselig ble det ganske voldsomt. Mye mat og mye oppkast.  Ensomme kvelder alene hengende foran toalettskålen, masse tårer og utmattelse i etterkant. 

For å være helt ærlig synes jeg bulimi er tusen ganger værre enn anoreksi. Det vil si, jeg var mye sykere med anoreksien rundt meg, men bulimien er  vanskelig og vond på et helt annet plan. Kanskje mest fordi den er lettere å skjule, og fordi jeg ikke føler det kommer noen ''fordeler'' ut av den. Med ren anoreksi var jeg ''lykkelig som tynn'' (ja, det står i hermetegn), men med bulimien er det ingenting som føles godt. Jeg vet ikke hvorfor jeg driver med det - drukner meg i maten altså - for det er ikke behagelig. Jeg spiser kun for å spise. Ingen nytelse, ingen glede, ingenting.

Bare vondt. 

Likevel er det forferdelig vanskelig for meg å komme ut av det. 


Det er veldig mange som utvikler bulimi på vei ut av en anoreksi. Jeg var livredd for at dette skulle skje meg, og vel, nå har det gjort det. Har brukt mye tid på å reflektere over hvorfor og hvordan, og ikke minst hvor det begynte. Jeg tror kanskje jeg har funnet et svar. Det handler om vaner. Rett før jeg havnet i normalvekt, fikk jeg en helt abnormal sult. Jeg vet at veldig mange føler det på samme måte, fordi kroppen så veldig gjerne vil komme seg på topp igjen at den ''suger til seg'' alt du spiser. Dette visste jeg dessverre ikke så mye om på den tiden, og det skremte meg. Hvorfor ble jeg, som tidligere hadde blitt mett på et halvt eple, så sulten at jeg kunne spise minst dobbelt så mye som absolutt alle andre jeg kjente? 

Jeg prøvde å begrense matinntaket selv om jeg skulle opp i vekt. Jeg sverget til næringsdrikkene mine for vektøkning, og vanlig kostplan til siden. Nå i ettertid ser jeg at jeg skulle kastet næringsdrikkene til svarte vekk, og heller lyttet til kroppen og gitt den større mengder med mat. Livende redd for at denne oksehungeren aldri skulle forsvinne, nektet jeg meg all mulig ''forbudt mat''. Dette førte til at jeg konstant cravet på mer mat og på søt mat. 

Og til slutt... sprakk jeg.
Spiste og spiste.
Spydde og spydde.

Kanskje, om jeg hadde unnet meg noen biter sjokolader på lørdager, så hadde jeg ikke endt opp med å spise to hele plater midt i uka. (For så å mate porselenskåla med de.) Kanskje, om jeg hadde spist meg mett når jeg var sulten, så hadde det ikke endt med overspising. Kanskje, om jeg hadde visst at det er helt vanlig å være veldig sulten når man ligger mellom undervekt og normalvekt etter lang tid som altfor tynn, hadde jeg ikke endt opp her jeg er nå. Og kanskje, om noen hadde fortalt meg at man kom til å utvikle en normal sult etter hvert, hadde jeg turt å spise etter kroppslige behov. 

Finnes det noen der ute som kan lære av mine feil? Finnes det noen der ute som vær så snill kan høre på dette rådet? Som tør å ta det i bruk? I så fall: let me know.
 
Jeg er ikke frisk, men samtidig er jeg ikke syk heller. Jeg nekter ikke for at jeg har et problem, og jeg vil, VIL SÅ VELDIG GJERNE bli frisk.  Under neste møte med Behandler E skal jeg be om mer oppfølging, og det er IKKE noe anoreksisyke Frida ville gjort. Jeg jobber med saken, jeg ber om hjelp, jeg innrømmer at jeg enda har et problem. Ikke minst er jeg motivert. Jeg skal nemlig bli kvitt denne ''attpåsykdommen'' jeg har skaffet meg. Jeg vil ikke lenger ha et nervøst forhold til mat. 

Jeg håper dere får en fin sommer. Jeg for min del skal arbeide med å bli helt frisk, og nyte den første ikke-sykdomspregede sommerferien på lenge. Og jeg gleder meg.

Jepp, jeg snakker om bloggingen. Det har ligget og surret i tankene mine noen uker nå, men i dag bestemte jeg meg helt og fullt for å takke for meg her på bloggen. Jeg innbilte meg at det var en skrivesperre som ødela skrivegleden, men jeg har nå kommet frem til at jeg rett og slett bare ikke synes det gir meg noe mer. 

Andre Oktober 2010 startet jeg opp Flammehavet.blogg.no med innleggsoverskriften ''Destinasjon: ukjent''. Det var i samme øyeblikk som jeg var i ferd med å skrives ut av den psykiatriske institusjonen jeg hadde bodd på i omtrent et halvt år, og jeg hadde egentlig ikke peiling på hva jeg ville videre. En del av meg ville ut av helvetet og bare jobbe meg videre ut ifra hvor langt jeg hadde kommet, men en større del ville bare bli tynn igjen. Det er rart  å tenke på hvor mye som har forandret seg siden den gang, hvor mye jeg har oppnådd og ikke minst hvor mye det har hjulpet meg på veien å blogge. Jeg har ikke hatt med meg denne saken i min sykeste periode, men absolutt den aller tøffeste. Det har hjulpet mye - virkelig, jeg angrer ikke et sekund på at jeg begynte. 

Jeg husker jeg ønsket at dagen jeg la ned bloggen, var samme dagen som jeg kunne si- og føle at ''jeg er frisk!''. Veien mot den dagen er fremdeles fryktelig lang, og jeg kjenner at så lenge har jeg ikke lyst til å fortsette med skrivingen. Derfor avslutter jeg nå, MEN jeg kan i det minste si at jeg er mye friskere og har det mye bedre enn da jeg begynte her inne på Blogg.no forrige høst. Det kommer vonde dager med selvhat, med spising og spying, med selvskading, med depresjon og med litt angst. Men absolutt mindre enn før. 

Jeg kommer ikke til å slette bloggen, for jeg vil ha muligheten til å bla igjennom innleggene mine på mørke dager. Særlig de innleggene som minner meg på hvor vondt og forjævlig det er der nede, for jeg trenger å minnes på hva jeg ikke skal tilbake til.

Du finner meg for eksempel aldri sittende innestengt på en institusjon på bursdagen min igjen med angst fordi armene har blitt ''for feite'' mens de i virkeligheten var formet som noe som kan minne om stekespader. 



Du finner meg aldri sittende igjen utenfor rommet mitt med musikk på ørene, null mat i magen og et falskt ''smil'' om munnen i troen om at jeg var lykkelig på ekte fordi vekta viste hundre gram ned. 


Og aldri mer skal øynene mine være like frarøvede for livsgnist som de var her.


Hvem vet, kanskje kommer jeg en eller annen dag på et eller annet jeg bare MÅ dele med dere. Eller kanskje -men forhåpentligvis ikke- får jeg et tilbakefall og får bruk for litt skriveterapi. Jeg får ta det som det kommer. 

Så her kommer det egne avsnittet med den store takken til dere som har fulgt meg, lest om mine tanker og kampen mot sykdommen og gitt verdens beste og mest støttende tilbakemeldinger. Ordene deres har betydd mer for meg enn dere kanskje selv vil tro. Noen ganger har jeg til og med sittet igjen med tårer i øynene fordi mange av dere har vært så gode med meg at jeg sitter igjen med følelsen av at jeg får ufortjent mye oppmerksomhet. Jeg har ikke annet å si enn takk. Tusen, tusen takk.

Til dere der ute som befinner dere på samme stadie av en spiseforstyrrelse som jeg har gjort mesteparten av tiden jeg har blogget, vil jeg fortelle at det er verdt det. Å ta opp kampen mot spiseforstyrrelsen, og å gi fra seg den syke og destruktive kontrollen for å ta kontrollen selv. Uansett hvor lite man føler man har å se fram til etter man mer eller mindre har kvittet seg med den verste delen av spiseforstyrrelsen sin, så blir det faktisk bedre. Om du ikke tror meg, forstår jeg deg godt. Jeg nektet å tro det selv. Men prøv. Prøv for din egen skyld. For ditt eget liv. 

Jeg lever fremdeles med ''Destinasjon ukjent'' skrevet i panna mi, men er i langt mindre grad så usikker som før (kanskje til og med like mye som en helt gjennomsnittlig 16-åring er?). I det minste vet jeg nå at jeg skal bli frisk. Og misforstå meg ikke, selv om jeg ender det lille skriveprosjektet mitt her, betyr det langt ifra at jeg har gitt opp. Men som Annika så fint sa det: man kommer vel til et punkt der man blir lei av å utbrodere livet sitt. 

Jeg står vel nå i fare for å virke melodramatisk nå, for jeg forsvinner jo ikke. Bare fra bloggen. Føler likevel dette bildet står på sin plass:

Og igjen; tusen takk for alt. 

Klokka halv ni i morges våknet jeg til at jeg var i bedre humør enn på lenge, såå jeg bestemte meg for løpe bort på butikken og handle inn til frokost. Lillebroren min og jeg er alene hjemme i påskeferien, og vi utnytter begge å ikke ha særlig med regler å forholde oss til. Sånt kan feires med for eksempler vafler til frokost, tenkte jeg. 

Ryddet kjøkkenet og lagde en sf-vennlig vaffelrøre før jeg gikk og vekket broren min. Han var selvfølgelig stuptrøtt etter å ha sittet oppe s  si hele natta og spilt playstation (neida mamma, vi bare tuller altså), men fikk dratt han opp etter litt om og men. Dekte på ute på verandaen i det fine været, og satte i gang med å steke vafler. Resultatet ble...vel, det synes godt at jeg ikke har særlig erfaring med vaffel-steking, for å si det sånn. 


 Hahahah! Dør av latter.

Uansett, det smakte i det minste godt, og jeg kan skryte på meg at jeg for første gang på år og dag har tilbragt litt kvalitetstid med verdens beste lillebror. Stakkaren har fått gjennomgå mye dritt spesielt det siste året takket være meg, sykdommen og et utall med raserianfall. Føler jeg har mye  ta igjen nå. 




Vaffelfrokost er en god start. Tror jeg, i hvert fall. 
 
Smil til kameraet.....eller bare lag en stygg grimase om du har komplekser for smilet ditt. Men som sagt. I dag er ikke livet det verste jeg har, og til tross for at jeg nesten kreperer av kjæreste-savn, er det greit å være Frida. Vafler, solo, ferie, varmegrader og sol nok til å bruke solbriller og kjole (stroppløs ja, er ikke naken liksom). Venter på at ferien skal gå fort over..men det er greit det óg.

De siste to-tre ukene har humøret og energinivet vært svingende, til tross for at jeg har det veldig fint. Det har ført til at jeg har vært i betraktelig mindre fysisk aktivitet enn før, og - av en eller annen grunn - vært mer sulten enn på lenge. Fryktet at det kom til å vise seg med tanke på vekten min, og vel.. det gjorde det. Under siste veiing viste de forhattede tallene mine meg at jeg har passert både to og tre kilo over normalvekten min. Altså, jeg ligger fremdeles innenfor normalvekt-skalaen, men litt over det jeg hadde vent meg til å skulle veie. Det er trist å måtte innrømme det, men det gjorde det vanskelig for meg. 

Den første tanken som slo meg var ''forbanna fleskeberg, nå MÅ jeg ned i vekt. Fort fort fort!'', og alt jeg ville var å dra hjem og løpe av meg de ekstra kiloene igjen. Panikk, panikk, panikk! 

Uansett tilstand, er jeg ganske sikker på at alle som blir så opphengt i å skulle gå ned i vekt at de bare klarer å tenke på det kommer til  mislykkes. Enten det skjer ved at vedkommende utvikler en spiseforstyrrelse, begynner å slite med sulting for så  spise alt for mye eller at slankingen blir et så tungt prosjekt at man gir opp. Hastslanking, ekstremslanking og generelt usunn slanking er dømt til å gå i dass. Begynner man fra et skikkelig selvdestruktivt ståsted og mater seg selv med forskjellige selvmobber-tanker er det dømt til å ende destruktivt også. 

Jeg vet om alt for mange jenter som presser seg til å gå ned i vekt på grunn av ting som egentlig har mer å gjøre med andre ting enn akkurat selve kroppsstørrelsen og gjør det hele til et vondt  og smertefullt prosjekt. Jeg vet også at disse jentene, inkludert meg selv, aldri kommer til et punkt der vi faktisk ser oss fornøyde med arbeidet vi har gjort. Tvert i mot: det blir strengere, vondere og ofte veldig ødeleggende. 

For å si det enklere: Jeg har liten tro på at noen som helst slanking blir vellykket. Egentlig kan jeg ikke fordra selve ordet en gang. For de som faktisk bør ned i vekt, liker jeg ordet livsstilsendring mye bedre. Det er nå slik at når man spiser sunt og bra i normale porsjoner, i tillegg til å være sånn passe i aktivitet og kanskje trene litt nå og da, så vil kroppen stort sett holde seg fin, sunn og normal. 


Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at om jeg setter meg inn i et slankeprosjekt for å få bort de ekstra kiloene jeg har puttet på meg, så kommer jeg ikke til å klare å stoppe der jeg skal. Grensen mellom ''jeg skal litt ned i vekt'' og ''jeg skal bli tynnest'' er farlig kort. I alle fall for meg.

Så slapp av, Frida. Pust inn, pust ut. Disse ekstra kiloene gjør egentlig ingenting, og om de skal bort så MÅ det gå av seg selv  ved at jeg bare spiser og mosjonerer som vanlig. Ikke slanke seg. Ikke noe diett-surr inn i bildet. Spise vanlig. Trene vanlig. 

Til meg. Til deg. Slapp av. Ro ned. Hast og destruktivitet gjør bare vondt verre. 

Dere som jevnlig er innom her har sikkert merket at jeg er blitt svak(ere) på bloggfronten i det siste. Oppdaterer sjeldent, og innleggene som kommer fram er ikke akkurat av verdens beste kvalitet heller. Det er flere grunner til at det har blitt slik, blant annet fordi jeg a) prøver å skaffe meg et liv som ikke består av å sitte ved en dataskjerm, b) at jeg ikke har særlig lyst til å skrive om nedturene mine her på bloggen ettersom jeg prøver så godt jeg kan å oppføre meg normalt og være i et ikke-pms humør når jeg er sammen med andre, c) prøver å fokusere på det positive - MEN av en eller annen grunn ikke får meg til å skrive om det her på bloggen og d)....jeg har litt skrivesperre.

Det er en del som har spurt meg hvordan det går med meg i det siste, og det tar jeg som et tegn på at jeg har skrevet ganske lite om Frida i nuet. Vanligvis er jo de fleste mer sånn ''vet det, leste det på bloggen din''. Haha. 

Jeg er litt usikker på hva jeg skal skrive om, og ikke minst på hva folk har lyst til å lese om. Derfor spør jeg dere kjære fine lesere....har dere noen tips eller ønsker til temaer, hendelser etc. som dere kunne tenke dere å lese om?

Ellers prøver jeg så godt jeg kan å komme sterkere tilbake. Det er da ikke sååå vanskelig å kombinere blogg med normalt liv. Er det ikke det de fleste gjør, liksom? :P  



Koz og klemz fra Frida og pus. 

Nei, dette blir ingen tekst med oppskrift på ''hvordan bli fornøyd med seg selv'' eller noe i den duren, men en kort forklaring av min vei til å akseptere normalvekten min. I alle fall så langt jeg er kommet nå - i mål er jeg langt ifra enda. Før jeg begynner vil jeg (med tanke på de som selv ikke har særlige erfaringer med noen form for spiseforstyrrelse) understreke at sykdommen min ikke bare handler om tynnhet og angst for vektoppgang, men at det selvsagt er en ganske stor del av det. Dette blir nok et innlegg om mye kroppslige greier som vekt og sånt, men nei, det er ikke kun dét det handler om. Jeg har sagt det før, og sier det igjen:  uansett hvor overflatisk jeg til tider kan virke - les det jeg skriver med respekt, eller la være å lese i det hele tatt.

Jeg slet fryktelig lenge med å akseptere hvorfor jeg måtte opp i vekt. Hvorfor kunne jeg ikke bare spise og være frisk og lykkelig, men likevel ha en bmi som pekte et godt stykke nedenfor 15-tallet? Være frisk men likevel ha ''de anorektiske godene'' (dvs. være sykelig tynn)? Hvorfor måtte jeg være feit og ha former? Hva var poenget? HVORFOR? 

Legene kunne egentlig fortelle meg akkurat hva de ville. At jeg kom til å utvikle benskjørhet, at forbrenningen aldri ville fungere, at hjertet slo saktere fordi hele kroppen ble på sparebluss om jeg så spiste nok, og sist og viktigst:at jeg ALDRI ville bli kvitt det anorektiske tankemønsteret og den abnormale frykten for å gå opp i vekt hvis jeg fortsatte å holde meg der jeg var. 

Likevel nådde det ikke inn. Hvorfor? 
Jeg ville jo bare være tynn.

Det finnes jenter (og gutter) som nesten bare består av skinn og bein fordi de er skapt sånn fra naturens side. Ranglende tynne og nesten uten mulighet til å legge på seg med mindre de virkelig går inn for det. Jeg vet at disse ofte sliter med selvbildet nettopp fordi de synes de er for tynne, men for meg har det bare vært triggende og vanskelig å akseptere. Hvorfor kunne ikke JEG være spinkel og liten uten at jeg nesten måtte drepe meg selv for å bli tynn? 

Jeg husker jeg satt en kveld på psykiatrisk og gråt av frustrasjon etter å ha vært i byen og sett mange ''supertynne og skikkelig perfekte jenter''. Kanskje viktig å få med at det KAN ha vært hodet mitt som spilte meg et puss fordi nesten alle i mine øyne var tynnere og penere enn jeg var, og enkelte av de jeg så KAN for alt jeg visste ha vært syke selv. Likevel... 
''Når de er så tynne men likevel friske, er jeg kanskje ikke syk da?'' hulket jeg (flaut,ja) til primærkontakt A. Vi snakket lenge om det og hun poengterte stadig at når man mister mensen fordi man veier for lite, da ER man faktisk syk. Ferdig med det. 

 Jeg kom til et punkt der jeg ga det en sjanse. Det vil si, den første runden med vektøkning ble jeg så å si tvunget, men den siste delen sto jeg (i større eller mindre grad) for selv. Jeg var hele tiden livredd for at jeg aldri skulle slutte å gå opp i vekt, for når kunne man vite når jeg veide nok? Kunne jeg stoppe når jeg var på samme størrelse som hun tynne jenta som gikk forbi meg på veien ut av legekontoret? Når det finnes folk som lever godt og vel med en BMI på 16-17... kunne jeg ha det da? 

På en viss vekt sa Behandler E at det virket som om jeg veide nok, og at kroppen min trivdes med det. Fra den dagen kuttet jeg ut næringsdrikkene som skulle få meg opp i vekt, men om jeg virkelig kjente etter føltes ikke kroppen helt bra enda. Konstant sulten og fremdeles småsvimmel fordi Frida-kroppen gjerne kunne tenkt seg et par kilo til. Vekta ville ikke stabilisere seg helt fordi forbrenningen heller ikke var som den skulle, men da jeg fikk på meg to-tre kilo til..ble det faktisk mye bedre. 

Alle har forskjellige kropper, sier de. Du har vel hørt den like mange ganger som jeg har, men klarer du å godta det? Jeg strever nemlig stygt med den biten. Å godta kroppen min og formen jeg er født for å ha, og at jeg ikke er skapt for å ligne et pinnedyr. Når engstelsen herjer som verst prøver jeg å spørre meg selv:

Hva er best? Å ha en kropp i ministørrelse og å alltid være redd for at den skal øke i vekt, eller å ha en kropp i min størrelse som fungerer akkurat slik den skal?

Ukjent

..så hvorfor ikke prøve å leve så lenge vi faktisk er til?

Kilde

''Man vil alltid sitte igjen med rester av spiseforstyrrelsen sin'' - Fastlege Blå.
''..Jeg kjenner en dame som hadde anoreksi, men hun er frisk nå. Hun spiser det hun skal selv om hun ikke vil'' - Onkel. 

Jeg har mange spørsmål.

Noen ganger lurer jeg på om det virkelig går an å bli helt frisk. Noen vil kanskje klassifisere meg som ''så godt som frisk'' fordi jeg er normalvektig og spiser slik jeg skal uten å være alt for hysterisk over hva jeg putter i munnen min, men der er jeg ikke enig. Jeg vil ikke lenger si at jeg har en anoreksi, men en spiseforstyrrelse. Fysisk frisk - ja. Psykisk frisk - nei. Jeg sliter fremdeles med meg selv og kroppen min, kanskje mer enn hva som er normalt, men på en annen side.. hva er egentlig normalt? Hva er friskt? 

Sånn omtrent alle jentene jeg kjenner, såkalt friske jenter altså, er ganske kroppsfikserte og sliter med  kroppskomplekser og kanskje litt dårlig selvfølelse og selvbilde. Sånn er vi, og sånn er faktisk dagens samfunn. Kroppsfiksert.



''Alle'' tenker på kosthold, treningsmengde, føler seg litt crappy etter å ha ''skeiet ut'' og er kanskje litt skuffa når jeansen fra sist sommer ikke lenger går over rumpa. Er dette sykt, eller er det vanlig? Finnes det noen som overhodet ikke har et litt for anstrengt forhold til mat, trening, kropp, etc? 



Er dette kanskje en vanlig tenåringsgreie? Er det slik at ALLE er kroppsfikserte, men at det handler om å vinkle det mindre destruktivt enn jeg har gjort? Går det over av seg selv, eller må det jobbes med? I så fall - hvordan?
Må man ut og oppleve verden? Se at det finnes viktigere ting enn hvorvidt man kommer inn i størrelse extra small, medium, eller om man er så ''uheldig'' at ikke en gang extra large passer? Handler friskhet om å kunne gi en god faen? 



Jeg har ikke særlig lyst til å tilbringe livet mitt med så mye selvhat på grunn av utseendet mitt, kroppsstørrelsen og kroppsfasongen min som jeg har nå. Det er absolutt bedre enn før, men langt ifra bra. Jeg vil ikke at det skal hete ''hit, men ikke lenger'', for jeg vil for svarte komme lenger enn jeg er nå! Jeg har lyst til å være friskere enn gjennomsnittet, jeg.

Er det et naivt ønske? 

Bilder: tilfeldig googling. 

Okei, så egentlig er det ikke et gjesteinnlegg, for jeg spurte selv om jeg kunne få re-blogge Kristins innlegg som hun publiserte på hennes og venninnens blogg Vulpix Vulcano.  Jeg skal ikke skrive stort i forkant annet enn at jeg virkelig anbefaler enhver å lese teksten. Seriøst, bare gjør det! Tusen takk Kristin, for at jeg får låne blogginnlegget ditt (:  

Jeg var virkelig usikker på om jeg vil legge ut dette. Det var ikke intensjonen. Ikke planlagt. Jeg hadde tenkt til å skygge unna alt sammen. Bare skrive rundt det. Men det blir og skrive rundt en del av meg selv. Det blir å lyve, å skjule, å fortrenge. Og det vil jeg ikke. Da forsvinner hele poenget. Litt av poenget med bloggen var å utdype meg selv. Utforske grensene mine. Jeg kan ikke utforske noe som helst hvis jeg ikke er hundre prosent ærlig. Det er vel en fin måte å avslutte en tretti dagers utfordring på. Dette er i alle fall det mest utfordrende innlegget jeg har skrevet. Og dersom dere leser det nå, da har jeg vel trykket på publiser innlegg. Da ligger jeg trolig i fosterstilling på rommet mitt, som en annen pasient fra galehuset.

Har noen av dere hatt den vennen? Dere vet hvem jeg snakker om. Du møter henne under en tung periode i livet ditt. Hun plukker deg opp. Pusher deg litt. Ikke hardt. Bare litt. Slik at du kommer deg på føttene igjen. Hun stryker deg på kinnet. Legger håret ditt bak ørene. Hun smiler så pent. Du misunner henne litt, for hun er jo så flott. Akkurat som deg, sier hun. Akkurat som deg.

Dere blir bedre og bedre venner. Hun blir med deg hjem etter skolen. Drar med deg på café. Hver gang du drar på trening. Hun sitter der og inspirerer deg, med store ord og fine tanker. Hun roser deg for hvor flink du er. Hun forteller deg hvor bra alt skal bli. Nå som dere har møtt hverandre. Andre legger også merke til henne. De roser henne, slik hun roser deg. De skryter av hvor god innflytelse hun har på deg. Hvor mye sterkere du har blitt siden hun kom inn i livet ditt.

Hun blir din aller beste venn. Andre har ikke så stor betydning lenger. Du trenger dem ikke. Ikke enn så lenge du har henne. Hun er med deg overalt nå. Hun overnatter hver kveld. Dere ligger våkne hele natta. Dere bare prater. Eller ikke egentlig. Hun prater. Du lytter. Hun pusher deg fortsatt. Men hardere. Du kjenner hvordan hun dytter deg i ryggen. Det gjør nesten litt vondt, men det trengs. Det vet du jo. Det sier hun jo. Hun har rett. Du er ikke bra nok. Du vil bli bra! Men ikke enda. Du må jobbe hardere. Så du jobber hardere. Du blir bedre. Men hun fortsetter å pushe deg.

Det er lenge siden du har møtt noen andre. De spør deg jo ut, men du svarer alltid nei. Du er opptatt, Du har planer. Du orker ikke uansett. Du er sliten. Du kjenner det på hele kroppen. Du har ingen energi lenger. Det er fordi du er for svak, sier hun. Du prøver ikke hardt nok. Du skulle så inderlig ønske du fikk være litt i fred, men hun vil ikke la deg gå. Hun holder deg så hardt rundt armen. Hun klemmer til du får røde merker rundt håndleddene. Det gjør vondt, sier du. Det er bra, sier hun.

Dere drar aldri på café lenger. Ikke på fest. Ikke i bursdager. Du orker ikke å dra. Hun lar deg ikke dra. Hun er der når du trener. Ikke bra nok. Når du er på skolen. Ikke bra nok. Når du gjør lekser. Ikke bra nok. Når du dusjer. Ikke bra nok. Snart er det alt du kan tenke på. Du er svak, teit, dum, stygg. Du må bli bedre. Mye bedre. Du er ikke verdt noe som helst. Du er ekkel. Du får lyst til å spy av deg selv. Hun klemmer, pusher. Det svimler for deg. Du er helt utslitt. Men du jobber på. Peser på. Bare jobbing, bare trening, ingen mat, ingen venner. Bare deg og henne. Hele tiden. Ikke bra nok.

Plutselig er ikke alle andre så begeistret for henne lenger. De baksnakker henne. Sier stygge ting. Prøver å få deg til å gi slipp på henne. Hun er ikke verdt det, sier dem. Hun er ikke bra for deg. Du prøver å forklare at de ikke kjenner henne, at de ikke vet hvem hun er. Men de hører ikke på deg lenger. Du er ikke viktig for dem. De vil ikke at du skal bli så flott som du kan bli. De er misunnelige på deg. Så de prøver å dytte henne vekk. Du vil ikke. Du nekter. Hun nekter.

De introduserer deg for nye venner. De sier at de kan hjelpe deg. De kan gjøre deg bedre. Men du stoler ikke på dem. Hun kan gjøre deg bedre, hun kan hjelpe deg. Men de vil ikke la deg ha henne lenger. De prøver å ta henne fra deg. De nye vennene dine skal hjelpe deg. Men de hjelper ikke i det hele tatt. De dytter, du snubler. De stikker, du gråter. De plukker, du falmer. De prater, du prater. Og du prater og du prater og du prater. Plutselig er det ikke bare hun som pusher deg, men de pusher deg også. Du blir dratt i to forskjellige retninger. Du vet ikke hvilken vei du skal gå. Alt blir bare tyngre. Det blir for mye. Det gjør så inderlig vondt.

Men så kommer det til et punkt. Du innser at disse nye vennene dine har rett. Du jobber for hardt. Du fortjener ikke å slite deg ut. Du er jo så fin som du er. Du hører at de sier det, men du tror ikke helt på dem. Ikke enda. Men du vil så gjerne tro. Tenk om. Tenk om du ikke trenger å være så perfekt? Tenk om dette holder? Tenk om du er bra nok fra før? Hun prøver å holde igjen. Hun slipper ikke taket. De røde merkene er der fortsatt. Men de er svakere. Du kjenner dyttingen i ryggen, du hører henne prate til deg hver kveld. Men du faller ikke lenger når hun slår deg. Du snur ryggen til når hun skriker. Du blir litt sterkere. Hun litt svakere. Du holder dine nye venner i hendene. De klapper deg på skuldrene. Stryker deg på kinnet. Legger håret bak ørene dine.

Snart er du tilbake til start. Men ikke helt. Du bærer med deg noe spesielt. En byrde. En tung byrde, men samtidig en byrde som gjør deg litt visere. Litt sterkere. Du gir ikke helt slipp på de nye vennene dine. Du trenger dem ennå. Du vet de ikke vil være der for alltid, men en liten stund til. Det er det som er så fint med dem. De drar ikke sin vei. De er der enn så lenge du trenger dem. Du har dine gamle venner tilbake igjen. Det er forbausende hvor lenge de ventet på deg. De tar deg i mot med åpne armer, ennå du har vært borte så lenge. Kanskje de vet du gjorde en feil? Kanskje de bare elsker deg. Det er nok en blanding.

Jeg kjenner henne fortsatt. Hun er fortsatt med meg. Når jeg trener, når jeg spiser, når jeg dusjer. Når jeg drar på café, når jeg er i bursdag, når jeg sover. Men grepet rundt armen min er mye svakere. Merkene er helt falmet. Hun bare holder meg. Løst. Jeg kan rive meg ut av grepet. Men jeg er ikke der helt ennå. Det nærmer seg. Noen ganger glemmer jeg at hun er der. Oftere og oftere. Snart kan jeg slippe henne helt. Det frister. Jeg vurderer sterkt å gi henne en skarp høyrehook. Sende henne tilbake til helvete, hvor hun hører hjemme. Hvor hun kom fra. Men det kommer ikke til å skje. Jeg kommer til å takke henne for tiden vi har hatt sammen. Hun har gjort meg bedre. Slik hun lovet. Jeg er sterkere, tryggere, modigere. Jeg kan takle litt mer nå. På grunn av henne. På grunn av alt hun dro meg igjennom. Jeg skal vinke farvel, og hun skal vinke tilbake.

Hun er på vei til nye marker. Hun skal finne nye venner. Venner hun kan pushe, slik hun pushet meg. Jeg skulle ønske jeg kunne stoppe henne, men det går ikke. Hun vil alltid finne noen nye. En ny, fjorten snart femten år gammel jente. Litt skjør, litt svak. Mest redd. Og hun vil stryke henne på kinnet, legge håret bak ørene...

To år med anoreksi. Snart ferdig nå. Jeg gråter med tanken på den neste jenta som blir berørt av det helvete, som jeg og så mange andre har vært igjennom. Ja, det har gjort meg sterkere. Ja, det har gjort meg smartere. Ja, jeg ville gitt alt jeg eide for å ikke ha kastet bort to år av livet mitt på å føle meg som et verdiløst vrak. Fuckings pointless piece of shit. Jeg og alle andre der ute er søren meg verdt mer enn det.

Så gjør meg en tjeneste, okei? Når dere hører henne, når dere hører hun komme mot deg, når dere ser det fine smilet ? prøv å se bak det. Ikke la henne lure dere. Ikke la henne ta kontrollen. Søk hjelp. Det er da du er sterk. Det er da du er modig.''

Bildekilde.

''Nå har jeg det fint'', tenkte jeg og puttet antidepressivaene til sides.

 Naivt trodde jeg at jeg ikke har bruk for pille-hjelp mer, og at vår+sol+kjærleik+normalvekt+nok og riktig mat var mer enn nok for å holde humøret sånn noenlunde stabilt. I begynnelsen gikk det okei, men så, helt plutselig en kveld, merket jeg at ting absolutt ikke var helt som de skulle være.

Det er forskjell på å være trist og dreprimert, for jeg er ikke lei meg. Det var bare slik at jeg plutselig kjente igjen den gamle følelsen av tomhet og å ha unormalt lite energi, samt at jeg plutselig ikke så poenget i noenting igjen. I tillegg har jeg vært latterlig bitter og kranglet ganske mye med mams og paps, og det begynner å gå opp for meg at det er mer enn noen andres min skyld. Sykdommens skyld. 

Det irriterer meg helt vilt! Hvorfor kan ikke bare Frida-hodet henge med i det stadig bedre og mer sosiale Frida-livet? Hvorfor ligger jeg med en mild form for dødsangst når jeg egentlig bare skal være glad og forelska? Hvorfor kan jeg ikke bare føle meg bra når jeg egentlig har det veldig bra? 

Det har absolutt vært verre før, og nå for tiden har jeg det bra på dagtid. Det er kveldene som er ekle. Det var visst ingen god idé å ta takk og farvel med lykkepillene helt enda. 

Bilde: ukjent. 

I går var jeg nedom butikken for å handle inn til middag. Fremme i kassa hadde de plassert disse latterlig oppskrytte Nutrislim-barene som alle går og tygger på i disse dager, hvorav mange av de lever i håp om at det skal fremheve sommerkroppen på 1-2-3. Jeg har alltid vært skeptisk til slike slankeprodukter (Nutrilett, 30 days og alt det der), men akkurat der og da fikk jeg lyst til å teste en slik nutribar-greie for moro skyld (smakens skyld, heter det vel). Det første som slo meg var skriften på pakka fortalte meg at dette var en ''måltidserstatter'', og jeg kjente at jeg synes oppriktig synd på overvektige mennesker som strever seg gjennom mislykket slanking ved å skulle leve på litt Nutrislim-sjokolade her, og litt Nutrilett-supper der. Jeg mener, sjekk størrelsen...går det an å bli mett av noe sånt? 



Kilde

Oisann, her ble det litt mye digresjoner. Poenget mitt går egentlig ut på smaken av denne greia. Jeg tok en liten bit for å teste, og til tross for at den egentlig ikke var så verst, spyttet jeg hele greia ut igjen. Du skjønner, den smakte karamell.

Og jeg klarer ikke karamellsmak mer.

Det er ingenting som bringer frem minner bedre enn smak, lukter og musikk (og klær, men det kommer det et eget innlegg om senere) som jeg forbinder med spesielle hendelser og perioder. Hver gang jeg kommer borti en parfyme, såpe, mat- og drikkevare  eller andre ting med lukt/sma/lydk som jeg forbinder med noe spesielt, utbryter jeg alltid at ''åh, dette minner meg om --- !''.

Jeg har egentlig ganske matvarer som jeg styrer unna fordi jeg spiste det konstant under den verste sykdomsperioden. For eksempel sylteagurk (som jeg  grundig skylte ''sukkerlaken'' av før jeg spiste) gjør meg skikkelig kvalm. Greia med karamellsmaken er at jeg så å si alltid drakk Nutridrink Caramel da jeg var på UPS, og nå forbinder jeg bare den smaken med alle gangene jeg spydde den klissete, tjukke karamellgugga opp igjen. (Twice the taste, ja.) En annen ting jeg IKKE har spist siden jeg ble skrevet ut fra psyk er pærer. 
 
Ukjent kilde..tilfeldig google-bilde tror jeg.

BLÆ. På kostlista mi sto det at jeg skulle ha i meg 3 frukt hver dag, og fruktskålen på avdelingen var fylt med bananer, epler, pærer og appelsiner. Med andre ord hadde jeg fire forskjellige valg, og det tok meg kort tid å regne ut hva som passet meg best: 

- Bananer var for meg helt uaktuelt å spise (for-mye-karbs!!!) så valget falt aldri der.
- Eplene var så store at jeg fikk panikk av bare å se på dem, ergo havnet  også de utenfor lista.
- Appelsinene var også svære, men de egentlige grunnene til at jeg ikke  ville ha de, var at det ble så mye rot og kliss når jeg måtte skrelle og spise de... og jeg ville at det skulle være fint og ryddig rundt tallerkenen min slik at jeg ikke risikerte å bli oppfattet som en grådig og grisete gris av personalet. (Du kan få lov til å le, men vit at jeg ikke tuller.)

Altså var det bare pærene igjen... og pærer ble det!: 3 stykker hver dag i over et halvt år. Er det rart jeg forbinder det med å sitte på et nitrist galehus, kanskje?

Lukt. Én ting er den innestengte lukten (altså, det var ikke SÅ ille, men likevel)  som kommer av å bo på et rom uten å ha muligheten til å lukke opp vinduet. Den var spesiell, og jeg kommer (forhåpentligvis) aldri til å kjenne den igjen. Det jeg derimot tok med meg videre ut i den virkelige verdenen, var denne parfymen:



Den kostet mellom 800-900 kroner, og som du ser har jeg ikke brukt halvparten en gang. Akkurat nå står den og støver ned i et skap på badet mitt, og jeg har ingen planer om å så mye som åpne på korken igjen. Det stinker sykdom, mislykket ferie, jævlig ensom UPS-bursdag, stygt UPS-bad og depresjon lang vei av den. 

Så var det denne musikken, da. Av en eller annen grunn hørte jeg utrolig mye på Angus & Julia Stone, Bruce Springsteen og Bob Dylan fra jeg var syk til jeg ble tilnærmet dødssyk. For å si det sånn, så er det ikke mange sangene av noen av de tre-fire artistene jeg orker å høre på mer. Bleh. 
 
Er så rart det der, hvor mye som automatisk blir æsj-æsj på grunn av minner og psyke. Jeg som egentlig er dritglad i både karamell, all slags frukt og SÆRLIG dyre parfymer. Høhø. 

Da jeg startet opp bloggen og skaffet meg bloglovin', hadde jeg mellom 20-50 besøkende om dagen og sånn omtrent 4 bloglovin-følgere (hvorav 2 av dem var venninner som jeg tvang til å følge meg slik at det ikke skulle se så tragisk tomt ut). Nå er det gjennomsnittlig 300 som er innom her hver bidige dag, og nærmere 100(!) følgere. Det slo meg nå plutselig at jeg sikkert vet hvem 50 av leserne mine er, og resten er a) ukjente eller b) kjente som jeg ikke er klar over at følger med på det EKSTREMT spennende livet mitt her. 

Derfor har jeg noen spørsmål til deg, helt uavhengig om du kjenner meg eller ei, om jeg vet at du leser bloggen eller ikke har den minste anelse, om du er 9 eller 70 år gammel, om du sitter ved siden av meg i klasserommet eller om du sitter på andre siden av verden for øyeblikket.. I want to know this: 




DET ER SELVSAGT 100% OBLIGATORISK  Å SVARE, DERE! 

Beste. måned. noen. sinne. 


Humør og motivasjon generelt: Litt opp og ned, men mesteparten av tiden bare fornøyd, glad og enda mer glad. Er i hvert fall motivert til å kvitte meg med restene av denne drittsykdommen. Lei, sa du? JA. 
Brukt mest tid til/på: Eh. Jobbe med å ikke overspise. HerreGUD, så mye jeg har tenkt på mat denne måneden. Nesten verre enn før, jo. 
Favorittsak: Nei, egentlig ingenting spesielt. (Lurer på hvordan jeg kom på å ta med dette punktet på oppsummeringen? Er tross alt totalt uinteressant.) 
Ikke-favoritt: Magevooooondt. Ble faktisk bedre etter at jeg selv bestemte meg for å legge antidepressivene på hylla for godt. Nå for tiden gjør de mer vondt enn godt. 
Bøker lest: Vurderer ganske enkelt å slette dette punktet snart. Jeg leser nesten INGENTING, ikke utenom skolebøkene i alle fall... når jeg tenker meg om ligger de også ganske stille, forresten. Eheheh. 

Akkurat nå har jeg det tilnærmet fantastisk. Dagene kommer og går slik de skal, pillebrettene ligger bakerst i skapet og jeg, jeg er glad. Dritglad. Hvor kommer gleden fra, spør du? Hvordan har jeg kommet så langt at jeg sitter stille uten veldige behov for å konstant være i bevegelse, er normalvektig uten å hele tiden tenke på at jeg vil ned igjen, spiser et fullverdig måltid og nyter det og i TILLEGG...er i godt humør? Kanskje du tenker det samme som fastlegen min..hva var det hun sa igjen? Jo,  at ''alt ordner seg for snille piker.'' Tror du det er slik?

Man kan jo si det slik - at jeg har vært heldig og har alt tilrettelagt for meg og sikkert hundrevis av garantier for at dette skal ende bra.. men selv synes jeg det er en altfor forenklet versjon av alt arbeidet jeg står i hver bidige dag. Det ligger tross alt ikke bare litt slit og strev i alt jeg har gjort for å komme meg hit jeg er nå. Jeg har fått mye hjelp, støtte og kanskje litt flaks (?) på veien, men mesteparten av jobben har jeg gjort selv. Ting har ikke ordnet seg  for meg, for jeg har faktisk ordnet det selv. 

Det går ikke an å bli frisk fra en spiseforstyrrelse om man ikke vil det selv, eller for å si det mer korrekt: om man nekter å samarbeide med de som prøver å hjelpe en. Sykehus, leger, psykologer, sondestativ, kostlister, tvangsparagrafer og alt det der er ofte viktige og nødvendige deler av begynnelsen av en tilfriskning, men samtidig fungerer de ikke som stort mer enn brannslokning/livredning og oppstarting. Man kan komme i langt bedre fysisk og psykisk form av å tvinges til å skulle gå opp i vekt, spise riktig (ogsåvidere), men man vil aldri bli helt frisk om man ikke bruker så mye som en bitteliten del av egenvilje. Har du bestemt deg helt og fast for å dø av spiseforstyrrelsen din..så vil du sannsynligvis gjøre det også. At ingen kan tvinge en syk person til å bli helt frisk er trist, men dessverre et faktum.

Som sagt: jeg har slitt og strevd som et helvete for å bli kvitt den siste og sterkeste delen av anoreksien. Som psykiatrisk pasient ble jeg friskere både i hode og kropp, men fordi jeg ikke egentlig hadde lyst til å bli/være frisk, følte jeg at jeg sakte men sikkert kom til å falle dypere inn i sykdommen etter utskrivelsen - og jeg lot meg gjøre det. For å gjøre en lang historie kort (de av dere som har fulgt bloggen en stund vet likevel litt om hvordan tiden mellom en syk vs. en friskere Frida har vært) kan jeg si at  jeg kom til et punkt der jeg ikke ville mer. Jeg så meg i speilet og så en trist person med minimal livslyst, og innså at denne tynnheten ikke gjorde meg lykkelig mer. Jeg følte meg feit der jeg sto og veide kanskje 10-15 kilo mindre enn jeg burde ha gjort, men samtidig visste jeg at jeg for enda 10 kilo siden hadde følt meg som en jævla flodhest. Rundt Desember i fjor sa det stopp. Jeg mener, bare se hvor INSANE glad, ENERGISK og fornøyd jeg var rundt juletider!


(Stygt og fettete hår og ansikt fordi jeg var for deppa til å gidde å vaske meg særlig. Nam!) 

Tiden som kom, altså fra Desember og frem til nå, har vært noen av de aller tøffeste i mitt liv. Ja, det er vondt og hardt å bli syk også, men da var jeg i det minste ''på lag'' med meg selv hele tiden, og kunne strekke meg etter (det falske) målet mitt om å bli tynn og lykkelig. Mange av de tidligere hendelsene i livet mitt var også vonde og vanskelige, men disse jobbet jeg heller ikke med på samme måte som jeg måtte nå som jeg skulle bli frisk. Men så..så måtte jeg plutselig gå imot mitt godt innøvde tanke- og handlingsmønster og bare HÅPE på at det skulle bli bedre. Uke etter uke fant jeg meg i å godta å gå opp gjennomsnittlig 2-3 kilo hver uke til tross for at det gjorde så ubeskrivelig vondt at jeg enda nesten ikke klarer å beskrive det. All anorektisk kontroll måtte jeg kvitte meg med, og alltid rett og slett prøve å se etter normalitet.

I motsetning til hva mange trodde og fremdeles tror, var ikke kampene over etter jeg kom i normalvekt. For det første er det en smule vanskelig å holde seg der og akseptere det,  og for det andre dukket det opp nye ting. Overspisingsdager og bulimiske episoder. Jippi! 
 cyanide-and-happiness.com

Så var det denne selvskadingen, da. Den i form av kutting. Den også må jobbes med. Og disse evinnelige Monstertankene, eller selvmobbertankene om du vil, som jeg stadig må tvinge av meg. ''Du er en stygg og ubrukelig dritt, Frida'', dukker det opp hele tiden, og aller helst vil(le) jeg låse meg inne og bli bortevekk for omverdenen i troen om at dette stemmer fullstendig. 




Nå har jeg derimot lært at den beste måten å vinne over alle disse selvdestruktive tankene på faktisk er å komme seg ut døra og gjøre noe. Aller helst sammen med andre mennesker enda jeg KAN risikere at de (også) ser på meg som en stygg dritt... men den sjansen er jeg villig til å ta :b 

Dette er bare en liten oppramsing, for det er en god del mer i tillegg. Jobbing, jobbing, jobbing. Alltid på let etter løsninger, og alltid klar for å reise meg opp hver gang jeg faller. Det er det jeg gjør. Vil du fremdeles si at ''ting har ordnet seg for meg''?Jeg mener..noen garantier har jeg jo hatt. Du kan sammenligne hele situasjonen med å tippe i lotto. Du vet det er en mulighet for at du kan vinne, og enda sannsynligheten er ganske liten velger du å tippe..for det kan jo faktisk skje? For å vinne må du likevel tippe, for den som intet våger intet vinner. Og for det siste: Du har lite - omtrent ingenting - å tape. Så fort du har tippet har du gjort ditt, og videre trenger du litt hjelp..eller flaks, heter det vel kanskje. Uansett, poenget mitt er at ingen vinner i lotto uten å ha tippet, for ingenting kommer av seg selv.

Ikke friskhet og lykke heller. 

Og premien av alt jeg har gjort og stått imot? Resultatene av den endeløse frustrasjonen over hvordan det har vært å hoppe ut i det store intet og all denne helsikes tunge jobbingen?

Jeg begynner å få det bra. Dritbra.  

''Du pappaaaa? Kan vi bare drite i å dra innom legen for veiing i dag?''

Det har vært en opp og ned-periode med matinntaket i løpet av de to siste ukene, så jeg mistenker vekta mi for å ha hoppet litt ned, men aller mest opp,  med tanke på samling av vann og så videre. En skulle tro at siden jeg vet det i teorien, så ville det gått greit å veie meg så lenge jeg husket på at ''jeg egentlig ikke veier så mye, det er bare vann''...men nei. Jeg lar meg gang på gang lure av de helvetestallene. Tror alltid blindt på det vekta viser, om det så skulle være fordi jeg hadde drukket en liter med vann på forhånd, ville jeg automatisk tenkt at ''faenihelvete, jeg har faktisk gått opp en kilo!'' 

(Ja, det er lov å le.)

Jeg har heldigvis planer for helga, og jeg gleder meg. Skal ikke være hjemme og drukne i hjemme-kjedsomhet og hjemme-overspising. Ingenting skal få ødelegge, ei heller humøret som følger av dårlige veiedager. Pappa var enig: vi lot det være. Det var digg å bare kjøre forbi helsestasjonen uten å kaste så mye som et blikk på bygget på vei hjem i dag. Regelbrudd på høyt nivå ass!!! We're craazy! 



Da gjenstår det vel bare å ønske alle dere OG meg selv en god helg.

Tid for nok en fantastisk dag bestående av sju timer med multigruppefamilieterapi!! <3

Som tidligere nevnt hadde jeg absolutt ingen lyst å dra dit, for lite fristet mindre enn å bruke en hel dag på å snakke om familiegreier, mat, kropp, følelser, og bla. bla.  bla. Jeg har funnet ut at jeg enda ikke har kommet med et konstruktivt og godt skrevet innlegg om dagene i Tønsberg, men jeg får meg aldri til å gidde.  Dagen der i dag var grei, men slutten var bare en eneste stor humørbrems. Flere timers prating og graving i ditten og datten gjør en søren meg sliten, og omtrent en time før vi sluttet av...fikk jeg nok. 

Gidder ikke å stå i dette mer. Mongolei av å jobbe. Vil ikke lenger bruke dag ut og dag inn på å prateprateprate, og for tiden har jeg problemer med å orke å være i nærheten av foreldrene mine. Det henger alltid noe ekkelt og gusjete over meg når jeg enten er hjemme hos en av de, eller de er med meg. Blir på uforklarlig vis rasende av selv den minste ting, og ellers er jeg bare konstant rastløs på en ubehagelig måte.

Mot slutten av dagen fikk vi (de enkelte familiene, altså) i oppgave å planlegge tiden videre, og det gikk nok en gang opp for meg hvor uhorvelig mange endringer jeg/vi har gått igjennom den siste tiden, og at  jeg har aller mest lyst til å slenge hele dritten fra meg og bare skrike at NÅ er det nok. Jeg vil ikke mer spisesykdom, jeg vil ikke mer depresjon, jeg vil ikke mer leking med barberblader....jeg vil ikke mer bedriten selvfølelse over alt jeg gjør og sier. ''Jeg går ut nå, får snart ikke puste mer'' sa jeg, og tok tingene mine og gikk mot sykehuset i stedet. Vasset i mine egne tanker om hvor mislykka jeg er, og at jeg aldri kommer til å bli såkalt frisk eller i nærheten av å kunne kalles et menneske med et noenlunde vellykket liv. Du er en dritt Frida. En tragisk person uten mål og mening.

Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle gidde å gå tilbake før terapitimene tok slutt, men fornuften tilsa at jeg burde gå inn igjen med tanke på at de stakkars menneskene mine faktisk sitter på den familieklinikken på grunn av meg. Flott.

Vet ikke hvorfor jeg putter dette innlegget under ''MGFT'' når det har så lite med terapi å gjøre. Kanskje jeg skal lage en egen innleggskategori kalt ''syteinnlegg'' eller ''søppeldager''?

Jeg kom til å tenke på dette i timen med Behandler E i går. At hun alltid hører på meg, og ikke antar eller trekker helt merkelige konklusjoner som ikke har noe med saken å gjøre. Forteller jeg a, så lar hun meg fortsette med b og c også før hun kommer med innspill, og jeg kjenner at jeg er skikkelig takknemlig for det. Jeg vet at det finnes mange forskjellige typer psykologer der ute som i hvert fall jeg har fått inntrykk av at kun jobber ut ifra det de har lært under alle år med studier - og bruker erfaringene de har til å sammenligne en pasient med en annen. Akkurat som om det finnes et sett med regler for hvordan spiseforstyrrede oppfører seg og tenker. Som om alle symtpomene er samlet inni en pappeske, og at absolutt alle bærer på akkurat den samme esken gjennom sin sykdomsperiode.

Ikke for å henge ut noen på noen så helst måte, men tidligere hadde jeg en psykolog som ikke kunne stort om min lidelse. Han innrømte det selv opptil flere ganger, og egentlig gjorde det hele saken verre. For det første var jeg enda et slitent angstvrak som ikke klarte å få frem noe av det jeg ville få frem, og for det andre var det akkurat som å få en bekreftelse på at han virkelig ikke forsto hva jeg snakket om. (Jeg sikter ikke bare til denne fyren når jeg sier at jeg ofte er blitt satt i bås, men jeg bruker ham som eksempel.) 

Jeg fikk mange rare navn og ''diagnoser''. Den ene dagen snakket han til meg og brukte Fordi jeg selv var dårlig på å prate og ikke fikset å svare på spørsmålene psykologen stilte  meg, gjorde han det egentlig for meg selv. Han fikk det for seg at jeg led av ''flink pike''-syndromet, hvilket egentlig ikke er spesielt sant. Jeg kan være hard mot meg selv, men det har fint lite å gjøre med at jeg ønsker ''å være flink''. Det var noen flere episoder, men jeg husker ikke alle. Time etter time var mer ubrukelig, og jeg følte at jeg ble vurdert ut ifra grunnlag som ikke hørte til meg i det hele tatt. En dag ville han ta opp andre mulige muligheter for at jeg var så..borte vekk som jeg var. Der og da var jeg for syk til å forstå meg selv, men da han nevnte noe som ''det er mulig du lider av en svak form for autisme'', ba jeg om å få bytte behandler nesten rett etter timen. 

Jeg kan ikke fordra alle disse svart/hvitt-behandlingene både jeg og andre får. Enten så var det SÅNN, eller så var det SLIK. Aldri noen mellomting. En av de mange poengene med psykologtimer er at man skal bli mer bevisst på seg selv og sin lidelse, men jeg misliker uansett når behandleren stadig kommer med påstander i stedet for spørsmål. HerreGUD så forvirret jeg var i begynnelsen, jeg skjønte jo ingenting. 

All denne bås-settingen og ''tenke innenfor boksen''-behandlingen har i ettertid likevel vist seg å ha hjulpet meg med å sette tankene i gang, og hjulpet meg med å utvikle en bedre selvinnsikt. Når noen kom og stemplet meg for å være ditten og datten pleide jeg bare å smile (eller grine) og nikke, og ikke gjøre stort til protest akkurat der og da. I ettertid tenkte jeg likevel over om ''er det virkelig sant? Er jeg slik?'', og som oftest ble jeg liggende og tenke helt til jeg hadde kommet frem til en bedre forklaring. Jeg kjenner meg bedre nå og har øyne og hode som kan se og tenke utenfor de mørke, begrensede pappveggene. 




Bilder: ukjent.

Ting ser ut til å løsne litt. Selv om det har vært mange ræva dager, surring med mat, episoder med selvskading og humør dekket av et tynt depresjons-slør som har blindet meg for lyst og ork til noenting, har glade dager - gode dager begynt å melde sine ankomster i større grad enn før. Det er mange innvirkende faktorer som er med på å gjøre det slik, som blant annet: 

1. Jeg har mer energi som følger av et balansert, stabilt og sunt inntak av næring. Så sant jeg ikke havner i overspisingsboksen er det dessuten lettere å ikke gå rundt og KONSTANT tenke på hva jeg har spist, hva jeg spiser, hva jeg skal spise etc. 
2. Kroppen trives i normalvekt. Seriøst, jeg har virkelig undervurdert det og trodde ALDRI at det faktisk kom til å bli lettere å bare stå opp om morgenen når kroppen er i fysisk stand.
3. Som sagt, jeg har energi til å gjøre ting jeg har lyst til. Har oppdaget gleden over trening, og dessuten gir det en annen og ikke minst MYE sunnere mestringsfølelse enn å hele tiden ha som mål gå ned x antall kilo til. 
4. Det er endelig vår. Sol. Varme. Godt. Vær gjør mye for humøret.
5. Sist men ikke minst, kanskje viktigst når jeg tenker meg om, så har jeg vært mer sosial nå enn jeg har vært på flere ÅR. Selv når jeg ikke har særlig lyst og aller helst vil legge meg i senga og bli der hele dagen, har jeg pushet loner-Frida til å takke ja til avtaler og tilogmed lage noen selv.  

Når det går så greit som det gjør nå får jeg ENDELIG følelsen av å ha fri, og aller helst vil jeg bare legge fra meg alt anoreksi-snakk og så videre. Kunne godt tenkt meg å droppe timen med Behandler E i dag, familieterapien på torsdag og legebesøket på fredag. Synes ikke jeg har særlig bruk for det, spesielt ikke fordi vi ofte blir sittende og grave opp i problemer jeg aller helst vil la ligge. Nå er ikke det så lurt heller, fordi det har fort for å flyte opp igjen på sutre-dagene mine. I omtrent ett år har jeg jobbet konstant med ''veien mot frisk''-prosjektet. Det er kanskje ikke så mye sammenlignet med hva mange av dere andre har gått- og går igjennom, men det er mer enn nok for min del. Jeg har lest flere titalls bøker om sf/selvskading/psyke generelt i håp om å lære mer om min egen tilstand, vært sikkert over hundre timer i forskjellige terapitimer, bodd et halvt år på psykiatrisk, diskutert mat/vekt/andre ting relatert til sykdommen hver eneste dag, grått så hardt og så mye at jeg føler jeg har brukt opp gråte-kvoten for et helt liv... Jobbet og stått i driten hver dag og hvert levende sekund. Uten pauser.

Men akkurat nå...vil jeg ha litt fri.

kilde

Æsj, nå er jeg lei av å stå stille!

Noe i meg klarte å styre meg ned over tjue kilo ned i vekt. Noe i meg klarte å få meg opp nesten like mange igjen. Dette ''noe'' bør definitivt også kunne brukes til å få meg HELT frisk fra spiseforstyrrelsen, og ikke la meg ligge og plaske i et gjørmehull bestående av en god blanding av ovespising, bulimiske dager/netter og anoreksi. Viljestyrke! Jeg vet du har det du óg. 




(Det står ''fail life'' i to av de ytterste boblene i tilfelle det er noen som har problemer med å tyde det. Blir ikke beste kvalitet ut av paint-kreasjonene mine!)

Ja.
Det ble søren ikke mye ''kroppslige behov'' her nei. Maraton i spising? I win! Behandler E sa at det var normalt at det kom til å være som dette i begynnelsen. Nervøs spising - men ikke vegring. Å bli så angstfylt at man ikke vet bedre enn å trykke i seg den ene matbiten etter den andre. ''Du trenger trening på å kose deg med maten'' sa hun, men selv synes jeg bare jeg ikke bør ha tillatelse til å være for meg selv i helgene -  ikke så mye som en halvtime, en gang. Trenger visst trening på å være alene også, enda jeg strengt tatt synes jeg har holdt meg nok for meg selv de...... fem siste årene. Helvetes dritt! Én ting er at jeg er psykisk syk, sliter med meg selv og alt det der... men hvorfor skal det egentlig være så vanskelig å spise som et normalt menneske gjør? Hvorfor enten alt for lite, eller alt for mye? Hva er egentlig så vanskelig med det? Tommel opp for ikke-spy, tommel ned for resten. Tar jeg ikke feil ligger jeg på et inntak i overkant av omtrent seks tusen kalorier.

Føler meg helt idiot når jeg spiser for lite og får bekymrede blikk fra de som bryr seg. Føler meg latterlig dum og superfailure som bryr meg over gjennomsnittet om hva jeg putter i munnen min, men alltid feiler mest når det kommer til enden. Prøver så  latterlig hardt at det bare blir teit. Føler meg Ekkel med stor e når jeg spiser for mye og innser at jeg, som for bare noen måneder siden pleide å være den tynneste og mest lite-spisende er blitt som den gamle Fridaen igjen: Hun som forsyner seg tre ganger når de andre tar én. Hun som ikke slutter å spise når hun er mett. Hun som hele tiden prøver. Prøver og prøver. Trener og trener. Feiler. Feiler enda en gang. Resultat: Spiser mer for trøst. 


Frida i 2009-versjon. Soon-to-be meg på nytt igjen. Sulten, lubben, lat, utrent, hol, bunnløs. Matvrak. Ensom outsider. For opptatt til å spise til å kunne gjøre noe annet.

Jeg hater det.            Jeg hater henne.         Jeg hater meg.


Ellers har jeg det veldig bra, altså. Hatt en fin dag og sånn. True story.

Herregud, jeg klarer ivisst kke å skrive korte innlegg uansett, jeg.

Når man virkelig står i den aller verste perioden av en spiseforstyrrelse, uansett type, er det som om man mister kontakten mellom hodet og kroppen. Enten der er på det stadiet der man veier og spiser alt for lite, har brukt så mye tid på å spise/spy at hodet sprenges, har trent i så mange timer at kroppen nesten kollapser eller har tvangsspist så mye at kroppen bare føles som om man har hundre mursteiner og puter fra nederst i magen og helt opp til halsen. 

For min del var det i alle fall slik at særlig tiden jeg veide minst i forhold til min nåværende høyde, at jeg var så syk og sliten at det ikke lenger føltes som om kroppen min var en del av meg. Det het ikke ''jeg bor i kroppen min'', men ''jeg er et eller annet vesen som drasser rundt på en sliten og mislykket kropp.'' Jeg overså alle mine tidligere behov. Det vil si - egentlig var de ikke-eksisterende. Sultfølelse fantes ikke, smerteterskelen var, av en eller annen grunn, altfor høy, hele meg føltes som en nummen geléklump uten normale følelser og ønsket om fysisk nærhet var vasket helt bort. Noen ganger følte jeg meg bare som et inhumant skall. 


Sommer/høst 2010. Ikke så ille den gang, men det het også bare ''en kropp'' på den tiden. Begrepet ''min kropp''? Ikke-eksisterende.

Så hvordan skal man lære seg å kjenne etter sine fysiske behov når man over laaang tid har oversett dem? Og hvordan kan man klare å takle at kroppen prøver å fortelle deg at ''her er jeg, og jeg vil behandles riktig''?

Tidligere har jeg skrevet om den abnormale sultfølelsen som meldte sin ankomst fordi Fridakroppen så gjerne ville komme seg opp i normalvekt. Nå er det ikke slik, men jeg kjenner likevel at jeg har lyst på.. du vet, mat som smaker GODT, slik de aller fleste andre mennesker har lyst på i blant. Før kunne noen snakke om hvor godt sjokoladeis er, og jeg kunne påstå at ''nei, det liker jeg IKKE. Blir bare kvalm av det'' mens sannheten egentlig var at jeg friket ut av tanken på at noen faktisk kan snakke om at de har lyst på en blanding av kremfløte, sukker og sjokolade. Jeg kunne LETT stå i mot fordi jeg allerede visste at isen besto av gjennomsnittlig 250 kalorier per hundre gram,  cirka tolv gram ekkelt kremfløtefett og omtrent 30 gram karbohydrater. Fra sukker.

Nå er det slik. At JEG også, den forstyrrede skrotten Frida begynner å ha lyst på ditten og datten. Først og fremst skammer jeg meg over å si ''dette var godt'', og ikke MINST over at JEG begynner å gi etter for smakens skyld. ''Du er så jævla svak og feit'' sier Monster. ''Jeg er så jævla sulten'' svarer magen med. 

Jeg kan ikke huske sist jeg spiste noe som kan klassifiseres som ''usunt'' eller ''godteri''. Før var det lett, men nå er det vanskeligere. Jeg påstår ikke at man MÅ spise sukker og sådan for å være frisk, men å unne seg noe man har lyst på, om det så  er snakk om nøtter og tørket frukt (som jeg pleide å være ekstremt glad i). Når jeg gang på gang prøver å trykke bort lysten til å kunne spise noe uten å føle at jeg blir feit ved å spise noen tomater, litt agurk og KANSKJE en frukt hele tiden ender det med at jeg tryner hardt og spiser mye for så å fôre porselenet med alt jeg har puttet i meg igjen. Overspiser. Spyr. DET vil jeg ikke ha noe av.

Så vet du hva jeg gjorde? Jeg, Frida, hun med anoreksi, hun som veier maten sin og teller kalorier?

Jo, jeg innførte en såkalt spisedag. Jeg tror de kaller det LØRDAGSGODIS. Vel, ikke at jeg spiser sukker og potetgull eller drikker Coca Cola, men har én dag der jeg spiser ut ifra hva jeg har lyst på og der veiing av mat er FORBUDT. Litt ''juksing'' med tanke på at det stort sett er nøtter, tørket frukt og proteinbakst det går i, men det viser i det minste at jeg ikke er så opptatt av kaloriene i seg selv mer. 

Så langt? Skumle saker, og jeg skammer meg så mye at jeg nesten vil grine av tanken. Samtidig skammer jeg meg over at jeg har et så awkward forhold til mat, men hei, jeg jobber med saken. I dag er det en slik spisedag, og jeg har allerede, i tillegg til min vanlige mat, konsumert nesten en helt pakke med dadler, mye nøtter og sikkert snart én kilo med melon. Som sagt, jeg skammer meg så mye at det gjør vondt. Men hei, det er faktisk godt også.

Bilde: 2

En supertrøtt Frida sto opp klokken seks i morges og så til sin store skuffelse at det hadde snødd natten i forveien. Hun tok seg en dusj, kledde på seg, spiste frokost, ryddet hybelen og tok på seg en tykk jakke og et milelangt skjerf. Skoene var ikke særlig egnet for isete bakker med pulversnø over - Uggs av dårlig kvalitet duger egentlig ikke til stort annet enn bar asfalt på kalde høstdager. Hun trippet forsiktig, forsiktig nedover bakkene i håp om at hun ikke skulle gå på trynet. Etter bare tretti meter falt hun - ikke så hardt, men hardt nok til at sårene på det venstre låret åpnet seg igjen og dannet fine striper med blod som piplet seg gjennom buksestoffet. Likevel bestemte hun seg for å gå videre, men etter ti minutter gikk hun på trynet igjen. Eller bakhodet, for å være helt korrekt. Ti minutter ble hun liggende, og fire biler kjørte forbi. Ingen stoppet. Stjerner og prikker flekket for øynene hennes der hun lå som en kråke i koma på asfalten. Det så litt ut som dette:



Faen, for en irriterende start på dagen. Kan ingen ta ansvaret for å strø de helvetesbakkene ned til skolen snart? Og er folk virkelig så careless at de ikke bryr seg når det ligger en person dødens stille halvveis ute i veien? 
I hvert fall, jeg fikk kavet meg opp til hybelen igjen, men turte ikke å legge meg i frykt for at jeg aldri skulle våkne igjen. (Vil ikke dø enda, liksom.) Ble heller sittende og grine fordi jeg fikk det for meg at jeg kanskje hadde godt opp i vekt, ergo kommet over normalvekta mi, og at det kom til å synes godt når jeg skulle til legen for en liten sjekk senere på dagen.

I bilen på vei til legen fra hybelheimen, ble det bare masse unødvendig gråting og sutring.
''Jeg er stygg, ekkel og feit'', grein jeg.
''Du er fin som du er, Frida'', prøvde pappa å påpeke.
''Jeg hater trynet mitt'', svarte jeg med.
''Du er fin som du er''', fortsatte stakkars pappa.
''Si det én gang til, så hopper jeg ut av bilen i fart!'' skreik jeg. Så ble det stille. 
(LOL, snakk om tomme trusler.)

Inne på legekontoret klarte jeg ikke å holde tårene inne heller, og jeg brukte opp hele Kleenex-pakka til Fastlege Blå. Maset om at jeg var så feit og blablabla, og hun prøvde å vise forståelse med tanke på hvor FORT andre runde med vektoppgang gikk. Et øyeblikk ville jeg nekte å veie meg (argument: ''jeg kommer til å knuse vekta''), men gikk på likevel. Det viste seg at jeg faktisk ikke hadde gått opp, dermed følte jeg meg som en KOMPLETT idiot. ''TenkpåmenneskeneiJapan, tenkpåmenneskeneiJapan som har det mye verre enn deg'', prøvde jeg å tenke for å holde inne de forbanna tårene, men neeeeida, de rant og rant helt til jeg gikk ut av legesenteret igjen. 

Jeg har brukt resten av dagen på å samle meg, og nå går det faktisk bra. Til helvete med disse vekttankene, jeg er så lei at det holder! Nå er det HELG, og for første gang på så lenge jeg kan huske har jeg planer om å NYTE det. For én gangs skyld har jeg planer, og hellNO, jeg skal ikke bli sittende inne og sture som jeg stort sett har gjort.

Rablete dag, og rablete innlegg. Konklusjon/oppsummering:
1. Bruk brodder om du bor i Breisås or else you'll might die.
2. Anoreksi suger.
3. HA EN FIN HELG!



Satser på at jeg ikke er blitt hjerneskada og sovner inn i natt. Ehe.

Behandler E sa tidligere til meg at så fort vekten min ble stabilisert, matinntaket normalisert og min oh-so beloved mensen fikk komme tilbake, kom jeg til å få en helt annen og mye roligere tankegang enn det jeg hadde for både ti og tjue kilo siden. Der og da nektet jeg å tro henne, og trodde absolutt ikke på at ting bare sånn plutselig og automatisk kom til å bli bedre så fort jeg ble feit igjen. ''Det kommer ikke til å bli bedre'', sa jeg. ''Det kommer til å bli enda jævligere.''

Jeg står og betrakter den liksomfeite kroppen min i speilet daglig..litt for ofte. Jeg feller noen tårer, og det hender fremdeles at jeg får ekstremt spontane panikkanfall bare på grunn av tanken på kroppsstørrelsen min, og ikke klarer å legge det fra meg på flere timer, men likevel kjenner jeg nå at noe er bedre, noe i kroppen min har bedre evne til å ta det litt mer med ro, og tenke klare og realistiske tanker - ikke bare syke.

''Så bra å se at du vil bli frisk!''

En setning som har gått igjen i flere varianter helt siden jeg ble lagt inn på ungdomspsykiatrisk, der jeg faktisk mer eller mindre ble tvunger til å legge anoreksien fra meg. Det virker som om veldig mange tror at dagen der man setter seg ned for å spise igjen (eventuelt får maten inn med sondeslange), så blir alt BEDRE og LETTERE. Akkurat som om sykdomsperioden er over på et blunk, og at man bestemmer seg for at ''nå, nå skal jeg bli frisk og lykkelig!!!''

''Er det bedre å være frisk, slik du er nå?''

En annen setning som også har gått igjen i flere versjoner og nyanser nå, etter omtrent halvannet år som undervektig, har kommet meg dit jeg skal vektmessig og spiser normale porsjoner med mat. Begge utsagnene nevnt ovenfor gjør meg like målløs hver gang. Hva skal jeg svare? Skal jeg nikke, smile og late som om alt er fint og bra, eller skal jeg sette meg ned og forklare at det faktisk ikke er slik det fungerer for meg? 

Anoreksien min har vært (og er, bare i mindre grad) min store avhengighet. Det ser ut til at det er vanskelig for mange å klare å tro på, enda de aller fleste vet hva det vil si å virkelig være både fysisk og psykisk avhengig av et eller annet - enten det er røyk, stoff, alkohol, gambling, spill, shopping, sex,  diverse typer selvskading...ja, lista er lang. Det er mange ting, gjerne mer destruktive en nyttige, som man virkelig kan bli avhengig av. Kortvarig lykke som i grunn bare ødelegger deg til sist. 



Å ha en alvorlig spiseforstyrrelse og å skulle komme seg ut av den, sammenlignes oftest med det å skulle bli rusfri. Forestill deg at du har gått på heroin over en lengre stund. Foreldre og helsevesen har stadig prøvd å få deg til å slutte, men du er så avhengig at du ikke vil selv. Etter lengre tid inn og ut av rehabiliteringssentre er du likevel  kommet til et punkt der du VET at du må gi det opp. Veien ned og inn i rusens lykkeverden var enkel. Selv om du lovte deg selv at du aldri skulle bli avhengig på ordentlig, ruset du deg litt oftere og litt mer for hver dag. Følelsen du får av stoffet er den aller beste du vet, og selv om du etter hvert ble klar over at du måtte ofre familie, økonomi og fysisk helse for å få tak i det du ville ha, syntes du det var verdt det. Nå sitter du der og skal slutte, og du trenger innmari mye hjelp for å komme deg ut av det. Kroppen rister og gjør vondt, og hver lille millimeter av deg, både fysisk og psykisk, skriker etter å få bare en liten dose.

Dag inn og dag ut er et helvete, og du strever hele tiden for å ikke falle tilbake. De første dagene er verst, men etter hvert som tiden går begynner lengselen å stilne.. men bare litt. Du klarer ikke helt plassere tankene på noe annet enn hvor mye du savner å kunne stilne lyst og tankekaos med noe beroligende, men samtidig klarer du såvidt å sette pris på at øynene dine åpnes for ting du over lang tid ikke har lagt merke til. Det går lenger tid, og du vet at tiden er omtrent det eneste du kan ta til hjelp. Etter lang tid nede i svart mørke begynner det likevel å lysne litt. Kroppen slipper, og skriker ikke etter rus mer. Du bruker lang tid på å komme over suget, og for alt du vet kan det hende at det aldri stilner 100% - i alle fall ikke psykisk.

Til alle dere stakkarer som befinner dere der jeg var: bruk tiden til hjelp. Tro det eller ei, men når man har klart å stå i mot fristelsen til ens avhengighet over en stund, så blir det faktisk bedre. Kanskje ikke perfekt, men som sagt: bedre og lettere å takle. Det er ikke lett, HELL NO,  veien ut av alt det trygge og vante er kanskje det tøffeste du noen gang vil gå igjennom. Jeg skammer meg litt over å si det, men jeg er stolt over å ha kommet så langt som jeg har gjort nå etter særlig det siste året, og at alt strevet og arbeidet endelig begynner å vise resultater. Jeg får fler og fler øyeblikk der jeg klarer å flytte tankene over på noe annet enn bare jeg-vil-slanke-meg-og-bli-verdens-tynneste-og-sykeste-igjen. Tvangstankene gir også mer og mer slipp, og det.er.så.deilig.

kilde

Over lenger tid har jeg valgt å holde meg for meg selv slik at jeg har muligheten til holde meg til egne rutiner og vaner. Det er slik at jeg ikke klarer å finne noen mellomvei mellom det å såkalt ''ha et liv'' og å følge opp mitt faste mat- og treningsprogram. Ikke det at jeg trener som en gal, men du vet, når man er sosial og gjør andre ting enn å fokusere på seg selv og hva man putter i munnen sin, får jeg ikke muligheten til å følge opp mitt egenkomponerte dagsprogram som består av å gjøre alt så ''trygt'' og ''riktig'' som mulig. Spise riktig mat til riktige klokkeslett, være i akkurat så mye fysisk aktivitet som jeg selv mener at jeg absolutt MÅ være og ha hybelen ryddig og organisert slik jeg vil den skal være. 

Likevel, i det siste har jeg merket at jeg begynner å bli dritlei av å gjøre alt alene. Lei av å så å si alltid takke nei til avtaler og planer fordi det krasjer med mitt system,  og fordi jeg tror jeg vil trives bedre med å sitte alene på den lille, lukkede hybelleiligheten min og holde meg til rutinene mine.

Det har vært slik hele veien ned i sykdommen, altså på den tiden jeg omtrent ikke spiste noen ting. Den gang var jeg mest redd for at folk skulle klage på at jeg spiste for lite (enda jeg selv mente at jeg spiste for mye), og var redd for at noen skulle putte meg opp i pinlige situasjoner ved å prøve å få meg til å spise mer. For hvordan skulle jeg vel reagere da?

Sitatet jeg har brukt som overskrift fant jeg på Fitnesbloggen.no og det kommer opprinnelig fra filmen ''Tilsammans'' av Lukas Moodysson. Selv har jeg ikke sett den, men kan tenke meg at det er brukt i en litt annen sammenheng enn den jeg beskriver nå. Likevel synes jeg den passer bra, fordi det nesten er slik jeg føler det når jeg sitter mutters alene og spiser mine overanalyserte middager der alle ingrediensene er nøye veid opp og regnet på. Det slo meg senest i går at det rett og slett er trist, og at det faktisk ikke gir meg særlig glede. Jeg savner det sosiale og hyggelige rundt måltider, for gosh, det begynner å bli lenge siden sist. Jeg savner å kunne sitte med noen og ikke bry meg mer om treningsøktene jeg muligens går glipp av, at maten ikke treffer helt innenfor reglene mine og at jeg ikke bekymrer meg over alt det fornuftige jeg kunne gjort i stedet for.

Det er alt for mange der ute som trekker seg unna sosiale sammenhenger fordi de er redde for at det kanskje innebærer at man må spise sammen med andre, og eventuelt hva som serveres. Enten det er fordi man driver og slanker seg på en sunn måte, fordi man sliter med f.eks. anoreksi eller bulimi eller fordi man frykter at man kommer til å spise abnormalt store  mengder mat i forhold til alle de andre som sitter rundt bordet. 

Kanskje ville jeg klart å passe både vekten og formen bedre om jeg fortsetter på samme måte som nå konstant, men det er ikke det jeg egentlig vil. Jeg er drittlei av å sitte for meg selv og være helt overfokusert på å gjøre alt riktig. I helgen var vi på besøk hos noen ''familie''venner og spiste middag. Det var absolutt mye hyggeligere å sitte der og prate under måltidet om andre ting enn nettopp maten. Selv om det alltid er ekkelt for meg å ikke på forhånd vite hva jeg skal spise, kunne jeg ikke gitt mer f*en enn jeg gjorde der og da. 


Toppen av ensomhet for meg, er å sitte og spise et nøye tilberedt måltid alene dag etter dag. For enkelte virker dette kanskje ikke som noen big deal, men for de som har vært eller er i en lignende siatuasjon som meg... tror jeg kanskje kan kjenne seg igjen?

Er det et uttrykk man kan bruke? I alle fall så tar jeg en liten pause nå. Jeg tenkte bare å informere om det med tanke på de som bryr seg om, og.... det er egentlig alt jeg har å si. Snakkes/skrives om en liten stund igjen!

Kilde

Jeg har bladd gjennom de fleste filmene  om spiseforstyrrelser på youtube og lignende nettsider, men aldri funnet noen jeg virkelig har likt. Eller jo, jeg så en dokumentar kalt ''Thin'' som ikke var så verst, men i dag kom jeg over en serie kalt ''What's eating you'' via Nights blogg som jeg syntes var bedre. 

Spiseforstyrrelser er, i likhet med mange andre alvorlige sykdommer, en sykdom som jeg vil tørre å påstå at er umulig for friske mennesker å forestille seg 100% riktig hvordan føles å ha. Derfor er det selvsagt at én film eller én bok aldri vil kunne få frem alle nyansene, men jeg ''What's eating you'' får i hvert fall frem mye av frustrasjonen, sinnet, skammen, fortvilelsen og ensomheten som ligger både bak og midt i en spiseforstyrrelse. 

Serien består av seks episoder, og følger tilsammen 12 mennesker med forskjellige typer spiseforstyrrelser, deres hverdag og veien inn i behandling. Anbefaler alle som er interesserte i å se - og til deg som sliter selv: bruk serien for guds skyld riktig, og prøv så godt du kan å ikke la deg trigge av de sykelige faktorene som kommer frem.


Episode 1 - Episode 2 - Episode 3 - Episode 4 - Episode 5 - Episode 6.

Av alle med anoreksi jeg har snakket med om mat, har alle hatt litt forskjellige formeninger om hva som er ''trygg'' mat og hva som er ''utrygt''. Det eneste de fleste anorektikere har til felles, er at mat med lav energitetthet er okei, men hva slags mat og næringstype varierer veldig. 

Noen vil bare ha grønnsaker og cola light, andre mener at lettbrus gjør en feit. Andre synes det er ok å spise fugl og fisk - men til gjengjeld bare det. Enkelte har en helt sykelig fettfobi, mens andre får frysninger på ryggen av ordet ''karbohydrater'', og kan kanskje ikke huske sist gang de puttet en brødskive i munnen.

Så hva er det egentlig med oss, og disse vrangforestillingene og matfobiene vi har fått?

En VELDIG påvirkende faktor er slankeartikler i blader og på nett som forteller en hva man skal spise for å gå ned i vekt, og hva som gjør at man  legger på seg. Og det beste? 

Omtrent hver eneste artikkel forteller deg forskjellige ting. Noen mener at fett er fullstendig no-no, mens andre sverger til å spise mye fett og lite karbohydrater. Noen sier at frukt er bra og kjempesunt, mens andre sier at ''frukt er som junkfood'' på grunn av dens innhold av fruktsukker. ''Spis så mye grønnsaker du vil!'' sa den ene artikkelen, mens den andre mente at det kunne bidra til at man b

I begynnelsen visste jeg ikke helt hvor jeg skulle begynne, så jeg prøvde litt av hvert, jeg. Først kuttet jeg ut omtrent alt av fett jeg spiste, for i følge alle kaloritabellene var det fettholdig mat som var farligst og eklest. I begynnelsen var det sånt som bacon og smør som ble utelukket, men etterhvert ble alt med fett i farlig å spise; Til og med laksen mamma tilberedte i ovn til middag, forvandlet seg til en gedigen fettklump i mine øyne. Fett var ikke nødvendig, og jeg skulle definitivt ALDRI spise det igjen. 



Men så fant jeg ut av at KARBOHYDRATER selvsagt var det ondeste. Jeg skjønte ikke hva de teite lavkarbo-menneskene prøvde på ved å erstatte karbs med fett. Hvorfor ikke bare bytte ut begge delene når man likevel ble feit av det? Ting som sukker og brød hadde jeg for lengst kvittet meg med, men nå skulle det også kuttes drastisk ned på poteter, pasta, ris, knekkebrød og så videre. Litt frukt og grønnsaker var lov, og bittelitt knekkebrød. (Hadde jo lest at det skulle holde forbrenningen i gang....ha-ha-ha.) 



I mine øyne gikk det ikke fort nok. Hvorfor gikk jeg ikke fortere ned i vekt? Gjorde jeg noe feil?
Googlet litt her og der. Hva skjedde om jeg spiste for mye proteiner? Svaret lød som så: For mye proteiner gjør deg feit. Proteiner holder på vann slik at du veier mer.
Konklusjonen min lød som så: ''Vekk med kjøtt, fisk, fugl og magre melkeprodukter. Det holder på vann, derfor går jeg ikke ned i vekt!''



Likevel var proteinene selvsagt snillest, fordi de var det skrevet minst fælt om på nettet. Det var ikke såå mange som mente at man ble feit av proteiner, og at det viktigste likevel var regelen: energi inn, energi ut. Altså å ligge i kaloriunderskudd for å gå ned i vekt. 

Men så våknet jeg en morgen før jeg skulle ha tentamen og var i elendig form. Hadde sovet lite og latt det gå omtrent et døgn siden jeg lot siste matbit finne vei inn i munnen min. På et vis klarte jeg å forstå at jeg trengte litt mat i magen om jeg skulle klare å gjennomføre skoledagen. For å få bra karakterer måtte jeg være våken, og for å være våken måtte jeg få i meg noe å spise. Jeg gikk ned på kjøkkenet uten å ha planlagt hva jeg skulle putte i munnen min, for...Jesus Christ, HVA skulle jeg faktisk spise? Når alle næringsstoffene føltes forbudte, var det tross alt ingenting jeg kunne fôre meg med uten å føle at jeg kom til å legge på meg. Så jeg skjærte opp en halv tomat og noen bittesmå biter av en røkt kalkunfilet. Det var helt sikkert nok til å komme meg gjennom dagen. 

Jeg drømmer om å slakte ned forfatterene av alle disse ekstreme og overdrevne mat- og slankeartiklene - en etter en. 99% av det jeg sålangt har lest (og tro meg, det er mye) er på grensen til å bli sykelig - jeg blir rett og slett kvalm. ALT er farlig, ALL mat blir man feit av og man skal IKKE unne seg NOE som faller inn under kategorien ''usunt'' (med mindre man trener 6 timer om dagen, da kan man selvfølgelig ta seg en liten sjokoladebit annenhver helg.)

Blant 1000 slankeartikler i et eller annet damemagasin finner man kanskje 1 artikkel om advarsler mot utvikling av feilaktige forestillinger om mat og kropp - altså spiseforstyrrelser. Men hallo... hvor tror de egentlig det hele begynner? Ingen 12 år gammel jente kan forskjellen på raske og trege karbohydrater, kan telle kalorier, tro at frukt bare er sukkerbomber og føle at hun ikke bør spise når moren serverer en pastarett til middag med mindre hun har fått det inn via den typen slankeinformasjon. Det begynner et sted - det begynner DER. 

Sådetså!

sa jeg, i et øyeblikk forlatt av håp og motivasjon. Plantet på vaskeromsgulvet med svarte tårer rennende fra øynene som ikke så noen utsikt for fremtiden.

''Det der er bare barnslig og egoistisk av deg å si. Skjerp deg'', sa hun. Skjerp deg.  

Noen ganger lurer jeg på om det bare handler om at jeg må skjerpe meg. At jeg bare må lære meg å løfte blikket fra bakken, se lenger enn nesa mi rekker og bruke den klassiske ''tenk på de sultne barna i Afrika som nesten ikke får mat''-tanken og spise opp maten min. Noen ganger lurer jeg på om det de sier om at sykdommen min er et resultat av ekstrem selvopptatthet og egoisme er sant. 

Det er så kvalmende, og jeg blir så sint. Selv om jeg har mine tvilende øyeblikk angående alvorligheten i en spiseforstyrrelse, vet jeg at det handler om langt mye mer enn tårene som triller når jeg ser meg i speilet. Jeg fatter ikke at alt hun hører når jeg sier ''mitt største problem her i verden er det feite, stygge ansiktet mitt!'' er nettopp dét - i hvert fall ikke etter alt vi har vært igjennom. Jeg fatter ikke at hun biter på den mer, at hun ikke skjønner at til og med jeg for faen forstår at det stikker dypere enn som så. 


ukjent

Jeg føler at alle ord jeg tar i bruk og alle kreftene jeg bruker på å forklare meg er forgjeves. Som om alle er enige og ''forstår'' når jeg er rolig og såkalt glad, men lukker ørene så fort jeg blir revet med av en skikkelig kald, vond bølge av raseri, frustrasjon og angst. Da er det ikke sykdom lenger, da er Frida bare barnslig og selvopptatt.

Jeg er drittstygg og hater meg selv, sa jeg. Skjerp deg, sa hun.

Postsecret.blogspot.com

Hvem av oss som har vært eller er til behandling for en spiseforstyrrelse er vel ikke kjent med kostlister? Du vet, det irriterende lille papiret som forteller oss hva, hvor mye og når man skal spise. De som skal opp i vekt som følger av en anoreksi får den, de med bulimi som skal få et stabilt matinntak uten oppkast får den og tvangsspiseren som også trenger mer orden på maten får den. Kostlista, eller brødskiveoversikten som jeg liker å kalle den. Klassisk gjenganger. 

Min ser slik ut: To brødskiver med smør og energirikt pålegg, en frukt og melk/juice til hvert måltid, i tillegg til middag selvfølgelig. Jeg har alltid hatet den lista, både i det samme jeg fikk den, og nå. Alle de jævla brødskivene, og ikke minst all timetellingen som fulgte med! Frokost kvart over åtte, lunsj halv tolv, mellommåltid halv to, middag halv fire og kveldsmat klokka åtte. 

Jeg sier ikke at det ikke er nødvendig med en liten oversikt for syke ungdommer og foreldrene deres som ikke lenger vet hva som er et normalt inntak av mat, men når man begynner å være i stand til å bruke fornuften, altså på omtrent samme punkt som jeg er kommet nå, så er den kostlista bare en pest og en plage. Jeg har mange regler og rutiner som følger av brødskivelista mi, som blant annet at ALT skal stemme på gram og næring. Står det fire spiseskjeer med grønnsaker, ja DA SKAL DET IKKE VÆRE MER. Jeg har alltid sett på kostlista som en maksimums liste, enda det egentlig er en minimumsliste. 

Mat skal nytes, og mat skal være variert. Når jeg har vært hjemme hos mamma og pappa har jeg fått lov til å variere litt, men da jeg var innlagt var det det samme dag ut og dag inn. Brødskiver til hvert måltid, ofte ferdigkjøpte karbonader til middag, og fisk på tirsdag og torsdag. Si ''fiskepinner'', så brekker jeg meg nesten. Pizza eller taco på lørdag (jeg takket høyere makter for at jeg fikk dra på perm hver helg!).  Eller den berømte Baligryta. Vit at jeg aldri kommer til å spise det igjen, assosiasjonene jeg får av bare lukta bringer frem dårlige minner. 


I det siste har jeg gitt fullstendig blaffen i hele papiret. Jeg er såå lei all den kjedelige maten, og ikke minst å måtte spise når jeg ikke er sulten, eller å ikke kunne spise når jeg faktisk ER sulten. Dessuten, brødskiver og knekkebrød metter meg ingenting, derfor har jeg begynt å spise det jeg har lyst på - selv om det selvsagt ligger innenfor nokså strenge rammer enda. 

Sannheten er likevel at jeg trives mer med maten min mer enn noen gang for tiden. Selv om det er vanskelig, så er det også interessant å prøve å lytte til kroppens sultsignaler og ikke bare spise fordi klokka mi sier at jeg må. Jeg har ikke sluppet meg helt løs, enda jeg som kjent har hatt problemer med små spise/spy-også (må også presisere at disse episodene ikke hadde noe å gjøre med at jeg hadde spist for lite i løpet av dagen), men noen dager går det faktisk skikkelig bra. Hvem har sagt at man ikke kan spise elgkarbonader, brokkoli og andre grønnsaker samt bananer til frokost? Jo, det har kostlista sagt. (+ anoreksien, såklart. Den hadde sikkert klart seg fint med brokkolien, den.) 

Hm, litt uoversiktelig innlegg, men poenget mitt er: Kostlister fungerer ikke for meg, fordi jeg blir aaltfor opphengt i antall gram av ditt og datt og hvilke klokkeslett disse grammene skal inntas på. I tillegg er ikke brødskiver med smør og gulost akkurat spesielt godt, og jeg som jobber med å virkelig nyte maten min, ville aldri klart det med ja, nettopp gulostbrødskiver. 

Det handler om å sakte men sikkert løsrive seg fra gamle vaner, regler og rutiner. Det er en utfordring, men jeg tar den absolutt imot med åpne armer, og satser på at resultatet ikke kommer til å vise seg i form av endring i vekt og sånt, men at jeg kjenner en tydelig forskjell på energinivået mitt og ikke minst får normal matLYST. 

Bildekilder: Har egentlig ingen anelse, for av en eller annen grunn hadde jeg bilder av både Baligryte og en småteit tegning på dataen min fra før av. Kan likevel med 99% sikkerhet si at jeg sannsynligvis har googlet etter de.

Mens de aller fleste på min alder ikke kan vente til det blir fredag, helg og skolefri, har jeg begynt å grue meg skikkelig til å komme hjem til mamma/pappa og ha tre dager på meg med INGENTING å gjøre. Helgen, som en gang i tiden var tiden for å slappe av og kose seg på, har blitt et stort sort hull i uka mi. Det er som om uansett hva jeg prøver å gjøre, blir jeg slukt av en eller annen helge-nedstemthet. Det har nok mye med psyken og innstillingen min å gjøre, men jeg finner visst ikke en vei ut av det heller.

Det har nok en del med maten å gjøre - blir nemlig så fryktelig tom og sulten når jeg ikke har ork til å gjøre noenting. Jeg er litt forbi det stadiet der den ekstreme anorektiske kontrollen bestemmer over ALT jeg skal putte i munnen min, og gir faktisk litt etter når kroppen roper etter 'litt til'' etter jeg har forsynt meg med det jeg i utgangspunktet har bestemt meg for å spise. Hadde virkelig ikke trodd at jeg skulle komme til dette punktet, men nå er jeg altså her. Nettopp fordi det er så uvant for meg har jeg latt det bli et problem, fordi jeg har vanskeligheter for å finne ut om det er sulten eller trøstespise-sulten som har lyst på de tre ekstra eplene og enda en riskake inntil restitusjonsmåltidene mine etter trening. 

Når jeg går på skolen er det forholdsvis greit. Jeg må jo ut av døra på et tidspunkt, så da rekker jeg ikke å sitte i evigheter og gruble over hva jeg skal spise eller ikke spise. Når jeg kommer hjem har det en tendens til å gå litt skeis likevel, men i langt mindre grad enn hvordan det pleier å gå i helgene.

Enkelte ganger skulle jeg ønske det var onsdag som var min eneste fridag, for nå for tiden blir jeg kvalm av ordet ''helg''. Beklager sytingen og negativiteten. Håper ikke gråhumøret mitt smitter over på dere andre her. 

Jeg vet ikke om noen tilfeldigvis husker dette bildet?:


Eller det enda teitere søsterbildet? 


Det er i hvert fall fra oktober en gang, like etter utskrivelsen. Dagene var også tunge å komme seg gjennom, og jeg ble en effektiv liste-skriver over ting jeg skulle gjøre for å få tiden til å gå. Tror jeg må lage meg noen slike igjen.

Misforståelser og manglende kunnskaper innenfor temaet spiseforstyrrelser (og generelt andre psykiske lidelser) er dessverre ikke sjelden blant mennesker som arbeider i helsevesenet og slikt. Særlig når man har en alvorlig spisesykdom, er det vanskelig å bli misforstått og få ''feilaktige'' kommentarer fra leger, psykiatere, ernæringsfysiologer og lignende. Du vet, sånt som kommer frem når vedkommende ikke riktig vet hva de skal si for å motivere en spiseforstyrret person.

Selv har jeg erfart mye rart og fått mange teite og -for meg- støtende kommentarer opp gjennom sykdomsforløpet mitt. Noen ganger har kommentarene og tilbakemeldingene jeg har fått stukket dypere enn andre. Som for eksempel da hovedlegen på sykehuset jeg havnet på da kroppen min ikke ville stort mer, ga meg denne beskjeden dagen jeg ble skrevet ut: ''Lykke til videre. Håper du blir bra snart...og det tror jeg du blir. Du er jo ikke så syk, og heller ikke SÅ tynn.''

Mye av det han sa var ment i beste mening, men alt jeg hørte var ''du er jo ikke SÅ tynn'' - eller som hodet mitt oversatte det til: ''du er for feit til å fortjene diagnosen din.'' Altså, dette var ikke den eneste grunnen til at jeg gikk enda mer ned i vekt i ettertid, men legens kommentar gjorde vondt i lang tid etterpå - og jeg tror den graver litt i underbevisstheten min enda. Det trigget anoreksien og fikk meg til å ville bevise at ''jeg skal faen meg bli så tynn at om vi noen gang sees igjen, skal du få spise i deg den stygge kommentaren din.''

Jeg trodde egentlig ikke jeg var verken syk eller tynn, og nå hadde jeg plutselig fått bekreftet det. Jeg var ikke så tynn, jeg var ikke så syk. Så hvorfor stresset folk sånn med å ''skulle få meg frisk''? 

De første turene hos fastlegen min som mamma på død og liv skulle ha meg til å dra på, satt jeg og lirte av meg den ene løgnen etter den andre. I begynnelsen var det faktisk en del som trodde meg, til tross for at de satt spørsmål ved Fridas mystiske vekttap som ikke så ut til å ta noen ende. Nå derimot vet særlig legen min mye mer, selv om mange av ordene hennes i forhold til sykdommen fremdeles føles helt feil. 

Det nesten morsomme er når jeg er til veiing hver uke, og det som regel alltid er forskjellige sykepleiere som har ansvar for veiingen. Sist gang hadde jeg gått opp en halvkilo, og jeg fikk spørsmålet ''synes du det går for sakte?''. Først ble jeg fornærmet fordi jeg trodde det var en dårlig spøk fra hennes side, men det viste seg at hun virkelig trodde at jeg syntes jeg gikk for sakte opp i vekt. Jeg var på nippet til å skrike til henne at rundt tjue kilo for faen er så mye at jeg nesten blir suicidal av tanken på hvor mye tyngre jeg har blitt, og at med den farten jeg har økt i vekt de siste to månedene er det ikke noe som heter ''for sakte''.

Før jeg svarte med en skarp og ironisk kommentar, bestemte jeg meg for å heller finne meg i det - la henne tro akkurat det hun hadde lyst til å tro.

Andre klassiske gjengangere er ''men det er jo bare å spise'', ''jeg skjønner ikke hva som er så vanskelig for deg'', ''det er ikke vits å skade og sulte seg selv, det gjør jo bare vondt uansett'' og så videre. Lista er laaaang.

Før lot jeg hver minste kommentar gå innpå meg, og analyserte det jeg fikk høre i flere dager i etterkant. Jeg stolte blindt på at leger og andre behandlere liksom skulle vite alt, og at det de sa var lov. Nå i etterkant skjønner jeg at det er begrenset for hvor mye folk kan vite, og når jeg tenker tilbake på min egen oppfatning av spiseforstyrrelser leenge før jeg selv ble syk, så forstår jeg at det er vanskelig å skjønne hva det innebærer å slite på denne måten. Likevel skulle jeg ønske at flere satt seg litt inn i temaet ettersom det er et økende problem særlig blant tenåringsjenter- og gutter. 

Det hadde vært fint å bli sett og hørt når man først kommer inn til behandling, og ikke til enhver tid sitte igjen med spørsmålet ''du skjønner ingenting, gjør du vel?''.

I går var  tirsdag igjen, eller med andre ord tid for min ukentlige samtale med Behandler E. Gruet meg litt til å fortelle om vinterferiens mange nedturer, men hun viste som vanlig mye forståelse og stolte på meg da jeg sa at jeg skal jobbe alt jeg kan for at det ikke skal gjenta seg.

Så kom vi over på vektsnakk, og til min store overraskelse la hun ned pennen sin etter å ha fått greie på vekta mi og litt til, og fortalte meg at det begynner å bli greit nå. 

''Greit?'' spurte jeg litt forvirret. ''Greit som i at jeg ikke trenger å opp i vekt mer?''

Og vel, jeg skal sitere henne så ordrett som jeg selv husker: ''Det har gått veldig fort med vektøkningen til tross for at vi har prøvd å få det til i cirka ett år nå, og jeg vet at spesielt de to siste månedene har vært veldig vanskelige for deg - det synes på deg at du jobber og sliter så mye som du gjør. Jeg tror det er okei om jeg lar deg ligge litt stabilt på den nåværende vekten din, selv om du for min del gjerne kunne ha gått opp minst 2-3 kilo til.''

Og så, etter litt mer prating og planlegging, dro hun igjen. Det gikk opp for meg at jeg er ferdig med det som har vært det psykisk tyngste for meg å jobbe med. Ble sittende igjen med diverse tanker, som blant annet at vekta jeg har nå var det jeg hadde som mål å veie da jeg begynte å slanke meg - men da jeg nådde dette tallet, og nå som jeg ligger på det igjen, synes jeg at jeg er lubben og ekkel. Det har vært litt av en reise,  både veien ned i vekt, og opp igjen. For ett år siden var jeg i overkant av 30% lettere enn jeg var før det hele begynte, og nå er jeg nesten 100% igjen. Herregud, 1/3 av Frida-kroppen er tilbake!!!

Okei, nok babl.

Der og da var det godt å høre det - tid for pause.... Men så kom jeg på at det egentlig ikke er pause i det hele tatt. Det er tross alt mye jeg må jobbe med, og ikke minst blir det nok litt av et slit å skulle holde seg stabil nå. 

Det er tid for å ikke kaste bort alt jeg har jobbet for.
Tid for å ikke falle for fristelsen og snu. 
Tid for å akseptere og gå videre.
Tid for å sette fokuset over på noe bedre.
Tid for å vise at jeg fremdeles klarer meg på egenhånd.
Tid for å lære meg å leve med dette.
Tid for å begynne på de neste kampene.

Med andre ord: Det er tid for mye, men langt i fra pause.

Edit: Fant ut at deler av teksten over ble så jævla klisjé at jeg vurderer å fjerne alt sammen. Bare så dere vet.


Det var bedre.

Jeg synes jeg begynner med dette hver måned, men det føles alltid like viktig å få med: TAKK for alle tilbakemeldinger, kommentarer, spørsmål og hilsener. Det betyr mye, og hjelper en rådvill Frida til å komme seg gjennom dagene. Sikter særlig til det forrige innlegget.. you guys are the best! 


Humør og motivasjon generelt: Det har vært litt kleint med humøret, egentlig. En del deppa, giddalaus og så videre som har ført til at jeg har vært mye sliten og søvnig. Motivasjonen er så som så. Jeg har latt det gå mye tid til fokus på kropp og sånt, men til gjengjeld har jeg lang ifra latt det gå utover handlingene mine. 
Brukt mest tid til/på: Ehm.. sove, se på Desperate Housewives og wannabe-styrketrening?
Favorittsak: iPoden min. Beste venn gjennom gode og onde dager :*
Ikke-favoritt: Tyggis, Pepsi Max, sukkerfrie pastiller og suketter. Damn you, syke avhenighet!
Bøker lest: Overraskende nok: INGEN. Er jeg i ferd med å bli dum?

Jeg føler at jeg er i ferd med å eksponere meg selv mer enn noen gang, særlig fordi jeg ikke har fortalt verken mamma eller pappa om dette ettersom jeg er alene hjemme...men what the hell, hva skal vel hemmeligheter være gode for..

Hva tenker du når du ser dette bildet?


Det er et dårlig bilde tatt i full aksjon og hast. Jeg vet ikke hva du ser, men JEG ser magen til en jente som lot maten gå fullstendig til helvete. Jeg ser en mage som nesten sprenges. Jeg ser en mage, proppfull, og jeg vet at den ble tømt få øyeblikk etter bildet ble tatt. Deretter ble den fylt igjen. Og igjen, og igjen.

Noen har nok forstått hva jeg snakker om allerede, men for de som ikke helt klarte å legge to og to sammen, kommer en grundigere forklaring.

Det har seg nemlig slik, at når Frida er veldig nedfor blir hun uendelig sulten. All mat frister, men den metter ikke. Når jeg ligger på bånn, finnes det ikke noe som heter ''passe mett'' mer - det blir til at jeg enten er utsultet eller OVERmett. Det gikk greit med maten i går, og jeg spise slik jeg skulle spise. Rett før jeg la meg gikk jeg for å ta en dusj, men så kom jeg på at jeg måtte slippe in katten først. Uten et eneste klesplagg på meg, gikk jeg bortover i gangen og fikk dessverre øye på meg selv i det store speilet vi har hengende vet ytterdøra. Synet var alt annet enn pent: Lårene mine gnisser mot hverandre, og det er ikke så mye som en eneste muskel å se på kroppen min. Bare fett, fett og mer fett.

Dagen, som allerede hadde vært totalt miserabel ble virkelig toppet, og det ble litt for mye for meg. Brøt sammen i gråt, tok på meg klærne i rekordfart igjen og satte kursen inn mot kjøkkenet. En av skapdørene sto tilfeldigvis åpen, og poser med nøtter og all annen mat jeg cravet på lyste opp foran meg. Halvveis borte i tårer, fortvilelse og alt det der, tenkte jeg som så at ''fuck it, hva gjør det vel om jeg spiser det jeg har lyst på nå som jeg er så feit likevel?''.

Og da var vi i gang. Spiste litt, spiste mer, ga faen og spiste til jeg nesten ikke fikk puste. Da magen var STAPPFULL ville jeg likevel ha mer, så hva gjorde jeg? Jo, kastet opp all dritten. Kom igjen Frida, EAT YOUR PAIN AWAY. Ooog spy den opp igjen. Fra klokka tolv på natta til jævla klokka fire på morgenen sto jeg i. En kilo med nøtter, alt av frukt vi hadde igjen, knekkebrød og speltlomper med diverse pålegg, melk, næringsdrikker, peanøttsmør, skinke, smøreost, kokte egg,  og helt på slutten: avokado (som så ut som guacamole da den kom opp igjen. Ha-ha...).Ikke noe junkfood eller godis på meg, nei, men mengden av mat.....herregud. Det beste av alt er at jeg selvsagt ikke er så fryktelig ''flink'' til å kaste opp i store mengder, derfor havnet jeg på et så latterlig høyt overskudd av kalorier at det stikker i magen av skam bare jeg tenker på det.

Til slutt var jeg så utslitt at jeg ikke hadde noe annet valg enn å finne vei opp til senga. Magen gjorde så vondt at det ble vanskelig å komme seg opp trappa, og det tok evigheter før jeg sovnet. Jeg våknet klokka ett på formiddagen i dag, kvalm som et uvær, svimmel i hodet og med tårer i øynene. I tillegg til den ekstreme fuckup-hendelsen hadde jeg mareritt om mat og vekt i natt - et helt forferdelig ett også.

ukjent

Helvete da, hvor FEIL går det an å gjøre ting?????  Jeg vil ikke mer av dette drittet! Nå er det full skjerpings, og jeg kjenner at jeg gleder meg til å komme tilbake på hybelen min. Der har jeg ikke noe valg - maten kan ikke sløses bort på denne måten, for da blir jeg mat-løs resten av uka, og det kan man vel ikke ha noe av. 

Nå skal jeg kravle meg ned trappa, og prøve å gjøre noe bedre ut av denne dagen.

Jeg kan ikke fordra disse dagene. Jeg har virkelig null energi til å gjøre noe som helst, og bare det å skulle sette føttene ut av senga og ned på gulvet er et ork. Å se ut vinduet og se at det fremdeles er grått, overskyet og vintervær ute, hjelper ikke akkurat på humøret, og alt jeg vil er å legge meg igjen, men jeg får ikke det heller til. 

For sliten til å være våken, men likevel for rastløs til å kunne slappe av.



Jeg skulle ønske det var en ANNEN vond følelse som herjet i meg. Sorg, sinne, frustrasjon - et eller annet som gjør at jeg ville FØLT noe. Akkurat nå er jeg helt nummen, giddalaus, likegyldig, totalt uinteressert i alt og alle som måtte komme min vei. 

Jeg hater dager fylt med depresjon. HATER. Hver time og hvert minutt er som et eneste langt smertehelvete uten mening. Dette høres kanskje fælt ut, men hadde jeg kunnet velge, ville jeg heller ha levd ut anorektiske dager med endeløs slanking, for da har jeg faktisk et mål å strekke meg etter - og når jeg skal gå mot friskhet igjen, vet jeg i det minste hva jeg må gjøre: spise og gå opp i vekt. Mat = medisin.

Men hva er medisinen for depresjon?



Det er liksom som alt jeg gjør er forgjeves. Spiser sunt og bra, prøver å gjøre noe ut av dagen, prøver å sette små mål slik at jeg kan legge meg om kvelden uten å tenke at ''helvete, dette har vært nok en bortkastet dag'''. Går ut for å trekke inn frisk luft, er i fysisk aktivitet, er litt sosial og prøver i grunn å gjøre hva som helst som for å få tankene over på noe annet. Det fungerer bare ikke! Og tablettene som liksom skal løfte meg litt opp og ut av dette? Ha-ha-ha...

De fleste trodde at det skulle bli bedre så fort jeg fikk mer mat i magen - at mine bånnibøtta-dager bare hørte til spiseforstyrrelsen. Omtrent ingen har trodd meg når jeg har sagt at jeg var uvanlig nedfor før jeg falt over til den anorektiske siden, og nesten ingen har trodd meg når jeg har fortalt at jeg trøstespiste en god del. ''Du innbilte deg nok bare at du spiste mye, Frida.''

Alt skjer på nytt igjen, det er i hvert fall det det føles ut som. Alle sa at ''ingenting kommer til å bli som før igjen'' hver gang jeg ga uttrykk for at det er en av mine største frykter, og min absolutt fremste grunn til at jeg vegrer meg sånn for å bli frisk. Nå sitter jeg her, og føler at jeg har gått to-tre år tilbake i tid: føler meg like feit, like stygg, like ubrukelig, like meningsløs, like ensom, like sosialt tilbakestående og ikke minst like sulten. Jeg vet du aldri ville gjettet hvor ufattelig mye jeg har puttet i kjeften i dag. Jeg bryr meg ikke.

Ingenting gir mening. 


Alle bilder er fra filmen Prozac Nation

Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg føler at jeg må publisere noe. Det har egentlig ikke skjedd noe spennende, dramatisk eller kjempefint i løpet av den siste tiden. Dagene står på repeat hele tiden: Stå opp, spise, sitte på dataen, spise, trene, spise, surre, spise, sove. 

Jeg blir nesten deprimert hver gang jeg møter trynet mitt i speilet. Nei, det er ikke bare noe jeg sier. Humøret synker betraktelig og samler seg som en hard klump i magen hver gang jeg minnes om hvor feit jeg har blitt, og det er også alt jeg ser: Fett, fett, fett. Mislykket ansikt, stor hake, bollekinn, stygge ben, stygg, ekkel, fæl - æsj! Jeg fatter virkelig ikke hvordan det går an å være så feilproposjonert - og ikke våg å si meg i mot. Webcam-bilder og denslags får da alle til å se okei ut.  

Jeg ligger rundt normalvektgrensa nå. Jeg klarer ikke helt å finne meg i det, fordi denne LIKSOM stabile vektoppgangen aldri begynte. Behandler E lurte meg, legen lurte meg. Alle lurte meg til å bli feit i rekordfart. Jeg har hoppet hele veien i denne runden med vektoppgang, noe det IKKE gjorde i første runde. Men jaada, tre kilo opp den første uka, én den andre, to og en halv den tredje og så videre fram til nå. Vektnåla hopper vilt fremdeles, men jeg kom vel til et punkt der jeg innså at jeg ikke kunne mase mer om det på bloggen. Tro likevel ikke at jeg takler det særlig bedre.  

Stort mer er det ikke å si. Jeg fortsetter dagene med å spise, trene uten særlig lyst..og sove.