Frida S.

Akkurat nå har jeg det tilnærmet fantastisk. Dagene kommer og går slik de skal, pillebrettene ligger bakerst i skapet og jeg, jeg er glad. Dritglad. Hvor kommer gleden fra, spør du? Hvordan har jeg kommet så langt at jeg sitter stille uten veldige behov for å konstant være i bevegelse, er normalvektig uten å hele tiden tenke på at jeg vil ned igjen, spiser et fullverdig måltid og nyter det og i TILLEGG...er i godt humør? Kanskje du tenker det samme som fastlegen min..hva var det hun sa igjen? Jo,  at ''alt ordner seg for snille piker.'' Tror du det er slik?

Man kan jo si det slik - at jeg har vært heldig og har alt tilrettelagt for meg og sikkert hundrevis av garantier for at dette skal ende bra.. men selv synes jeg det er en altfor forenklet versjon av alt arbeidet jeg står i hver bidige dag. Det ligger tross alt ikke bare litt slit og strev i alt jeg har gjort for å komme meg hit jeg er nå. Jeg har fått mye hjelp, støtte og kanskje litt flaks (?) på veien, men mesteparten av jobben har jeg gjort selv. Ting har ikke ordnet seg  for meg, for jeg har faktisk ordnet det selv. 

Det går ikke an å bli frisk fra en spiseforstyrrelse om man ikke vil det selv, eller for å si det mer korrekt: om man nekter å samarbeide med de som prøver å hjelpe en. Sykehus, leger, psykologer, sondestativ, kostlister, tvangsparagrafer og alt det der er ofte viktige og nødvendige deler av begynnelsen av en tilfriskning, men samtidig fungerer de ikke som stort mer enn brannslokning/livredning og oppstarting. Man kan komme i langt bedre fysisk og psykisk form av å tvinges til å skulle gå opp i vekt, spise riktig (ogsåvidere), men man vil aldri bli helt frisk om man ikke bruker så mye som en bitteliten del av egenvilje. Har du bestemt deg helt og fast for å dø av spiseforstyrrelsen din..så vil du sannsynligvis gjøre det også. At ingen kan tvinge en syk person til å bli helt frisk er trist, men dessverre et faktum.

Som sagt: jeg har slitt og strevd som et helvete for å bli kvitt den siste og sterkeste delen av anoreksien. Som psykiatrisk pasient ble jeg friskere både i hode og kropp, men fordi jeg ikke egentlig hadde lyst til å bli/være frisk, følte jeg at jeg sakte men sikkert kom til å falle dypere inn i sykdommen etter utskrivelsen - og jeg lot meg gjøre det. For å gjøre en lang historie kort (de av dere som har fulgt bloggen en stund vet likevel litt om hvordan tiden mellom en syk vs. en friskere Frida har vært) kan jeg si at  jeg kom til et punkt der jeg ikke ville mer. Jeg så meg i speilet og så en trist person med minimal livslyst, og innså at denne tynnheten ikke gjorde meg lykkelig mer. Jeg følte meg feit der jeg sto og veide kanskje 10-15 kilo mindre enn jeg burde ha gjort, men samtidig visste jeg at jeg for enda 10 kilo siden hadde følt meg som en jævla flodhest. Rundt Desember i fjor sa det stopp. Jeg mener, bare se hvor INSANE glad, ENERGISK og fornøyd jeg var rundt juletider!


(Stygt og fettete hår og ansikt fordi jeg var for deppa til å gidde å vaske meg særlig. Nam!) 

Tiden som kom, altså fra Desember og frem til nå, har vært noen av de aller tøffeste i mitt liv. Ja, det er vondt og hardt å bli syk også, men da var jeg i det minste ''på lag'' med meg selv hele tiden, og kunne strekke meg etter (det falske) målet mitt om å bli tynn og lykkelig. Mange av de tidligere hendelsene i livet mitt var også vonde og vanskelige, men disse jobbet jeg heller ikke med på samme måte som jeg måtte nå som jeg skulle bli frisk. Men så..så måtte jeg plutselig gå imot mitt godt innøvde tanke- og handlingsmønster og bare HÅPE på at det skulle bli bedre. Uke etter uke fant jeg meg i å godta å gå opp gjennomsnittlig 2-3 kilo hver uke til tross for at det gjorde så ubeskrivelig vondt at jeg enda nesten ikke klarer å beskrive det. All anorektisk kontroll måtte jeg kvitte meg med, og alltid rett og slett prøve å se etter normalitet.

I motsetning til hva mange trodde og fremdeles tror, var ikke kampene over etter jeg kom i normalvekt. For det første er det en smule vanskelig å holde seg der og akseptere det,  og for det andre dukket det opp nye ting. Overspisingsdager og bulimiske episoder. Jippi! 
 cyanide-and-happiness.com

Så var det denne selvskadingen, da. Den i form av kutting. Den også må jobbes med. Og disse evinnelige Monstertankene, eller selvmobbertankene om du vil, som jeg stadig må tvinge av meg. ''Du er en stygg og ubrukelig dritt, Frida'', dukker det opp hele tiden, og aller helst vil(le) jeg låse meg inne og bli bortevekk for omverdenen i troen om at dette stemmer fullstendig. 




Nå har jeg derimot lært at den beste måten å vinne over alle disse selvdestruktive tankene på faktisk er å komme seg ut døra og gjøre noe. Aller helst sammen med andre mennesker enda jeg KAN risikere at de (også) ser på meg som en stygg dritt... men den sjansen er jeg villig til å ta :b 

Dette er bare en liten oppramsing, for det er en god del mer i tillegg. Jobbing, jobbing, jobbing. Alltid på let etter løsninger, og alltid klar for å reise meg opp hver gang jeg faller. Det er det jeg gjør. Vil du fremdeles si at ''ting har ordnet seg for meg''?Jeg mener..noen garantier har jeg jo hatt. Du kan sammenligne hele situasjonen med å tippe i lotto. Du vet det er en mulighet for at du kan vinne, og enda sannsynligheten er ganske liten velger du å tippe..for det kan jo faktisk skje? For å vinne må du likevel tippe, for den som intet våger intet vinner. Og for det siste: Du har lite - omtrent ingenting - å tape. Så fort du har tippet har du gjort ditt, og videre trenger du litt hjelp..eller flaks, heter det vel kanskje. Uansett, poenget mitt er at ingen vinner i lotto uten å ha tippet, for ingenting kommer av seg selv.

Ikke friskhet og lykke heller. 

Og premien av alt jeg har gjort og stått imot? Resultatene av den endeløse frustrasjonen over hvordan det har vært å hoppe ut i det store intet og all denne helsikes tunge jobbingen?

Jeg begynner å få det bra. Dritbra.